En trist dag for norsk gruvedrift

Dette er en stor konkurs i norsk målestokk, og vil selvsagt bli en enorm utfordring for lokalmiljøet i Sør-Varanger. I løpet av en dag ble arbeidsledigheten i kommunen femdoblet.

Med onsdagens konkurs er mange år med gruvedrift ved jernmalmgruven i Sør-Varanger avsluttet. Sydvaranger Gruve AS, som er et heleid selskap av australske Northern Iron Ltd, ble etablert i 2007 og startet gruvedriften i det tradisjonsrike anlegget i 2009. Men som alle som kjenner til norsk gruvedrift vet, så går denne gruvens store historie lang tilbake i tid. Man startet allerede i 1906 opp med gruvedrift her, under navnet A/S Syd-Varanger, som holdt det gående helt frem til 1997. Jeg var selv og besøkte gruven i 1995, og husker fortsatt hvor stort inntrykk de enorme dimensjonene og ikke minst de gigantiske dumperne gjorde.

Onsdag ble en trist dag – for en konkurs av denne typen har bare tapere. Eierselskapet, som har satset hundrevis av millioner og veldig mange timer for å få gjenopprette driften i anlegget, og ikke minst de mange investorene og leverandørene, vil lide store tap. Kommunen vil også få en utfordring. Det er ikke lett å finne nytt arbeid til så mange samtidig i en kommune som har ca. 10.000 innbyggerne.

Men de som har det aller tyngst, er selvsagt de 400 ansatte som nå går mot en mørkere juleforberedelse enn de hadde sett for seg. Julelønnen var bare et par dager unna, og man kunne tydelig se bekymringen i ansiktene til de berørte på onsdagens nyhetssendinger. Mange sitter med store lån og forpliktelser, og det er lett å sette seg inn i deres vanskelige situasjon.

Det var ikke noen stor overraskelse at selskapet nå ble slått konkurs. De har slitt med en meget anstrengt økonomi den senere tiden, blant annet påvirket av dårlige jernmalmpriser. Det var til slutt banken DNB og Innovasjon Norge som nå måtte si stopp. De kunne ikke lenger vente på en god nok nedbetalingsplan slik at selskapet skulle klare å håndtere sine store låneforpliktelser. Det har vært store minustall den senere tiden, uten noen store lyspunkter i sikte. Det har også vært leverandører som har satt hardt mot hardt på grunn av manglende betalinger eller garantier, noe som også har gjort situasjonen vanskelig. Slik utviklingen ble, så dermed en konkurs ut til å være umulig å unngå.

Hva som skjer videre er det ingen som vet. Bostyret er nå i ferd med å ta kontroll over restene av selskapet. Det er selvsagt ikke utelukket at man kan starte opp en ny drift i anlegget – men da må noen tunge investorer som virkelig tør å satse på banen. For både norsk gruvedrift – og ikke minst for de mange ansatte som nå er rammet, hadde det selvsagt vært en god sak om man igjen klarte å få en bærekraftig drift i anlegget. Men det er ingen enkel oppgave.