Innlegg: Viktig avklaring i entreprisedom fra Høyesterett

Saken gjaldt sluttoppgjør etter rehabilitering av Grønland barnehage i Oslo. Rehabiliteringen skulle utføres som en totalentreprise, og NS 8407 ble inntatt som en del av kontrakten mellom KF Entreprenør AS og Oslo kommune.

Etter ferdigstillelse oppsto det uenighet mellom partene, og entreprenøren fremsatte krav på vederlagsjustering på i underkant av 12 MNOK. Byggherren avviste kravet. For å sikre sitt krav måtte derfor entreprenøren iverksette ordinær rettergang i tråd med NS 8407 punkt 35.2, som lyder slik:

«Dersom totalentreprenøren mottar avslag fra byggherren på et varsel etter 32.2 eller krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse, må han […]

b) ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift etter reglene 50.4, senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden»

KF Entreprenør innga forliksklage innen åttemånedersfristen. Forliksrådet endte imidlertid med å innstille saken. Spørsmålet ble dermed om forliksklagen i seg selv avbrøt fristen etter kontrakten, eller om entreprenøren måtte forholde seg til en ny frist for å beholde den fristavbrytende virkningen.

Saken reiser to spørsmål; om det var tilstrekkelig å sende forliksklage for å avbryte fristen i NS 8407 punkt 35.2 og om stevningen som senere ble tatt ut var innenfor fristen.

Spørsmålene hadde stor betydning for entreprenøren, ettersom oversittelse av søksmålsfrister medfører at entreprenøren taper sitt krav mot byggherren.

Spørsmålet om forliksklage er tilstrekkelig for å avbryte fristen i standardkontrakten

I NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er det oppstilt et vilkår om at entreprenøren må ta de «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang» innen en oppgitt frist på åtte måneder for å ikke miste sitt krav om vederlagsjustering eller fristforlengelse mot byggherren, i de tilfeller byggherren har avvist kravet.

KF Entreprenør hadde sendt inn forliksklage innen denne åttemåneders-fristen. Spørsmålet var om uttak av forliksklage var tilstrekkelig til å avbryte fristen alene, eller om entreprenøren måtte ta ytterligere rettslige skritt (ta ut stevning) i det tilfellet forliksklagen ble innstilt.

Høyesterett viser til det rettslige utgangspunktet om at næringskontrakter mellom profesjonelle parter skal tolkes objektivt etter ordlyden. Samtidig må ordlyden leses i lys av formålet den aktuelle bestemmelsen er ment å ivareta og andre reelle hensyn.

I denne aktuelle saken fant ikke Høyesterett grunnlag for at partene hadde noen felles oppfatning om hvordan punkt 35.2 bokstav b skulle tolkes. Ordlyden i standardbestemmelsen ble derfor avgjørende.

Entreprenøren argumenterte for at ordet «iverksette» tilsier at det er tilstrekkelig å ta ut forliksklage for å avbryte fristen etter bestemmelsen. Høyesterett var ikke enig i at det kunne legges så mye i denne ordlyden og viser blant annet til en annen bestemmelse i standardkontrakten, punkt 50.4, som slår fast at alle tvister mellom partene skal «avgjøres» ved ordinær rettergang. Når saken blir innstilt i forliksrådet, avgjøres ikke saken. I tillegg legger retten stor vekt på at et formål med bestemmelsen i punkt 35.2 er å få avklart og avgjort tvister. Høyesterett kom etter dette til at entreprenørens forliksklage ikke var tilstrekkelig for å sikre kravet.

Spørsmålet om hvilken frist for stevning som gjelder når forliksrådet innstiller saken

Fristen for å ta ut stevning etter innstilling i forliksrådet, er regulert i tvisteloven § 18-3. Bestemmelsen oppstiller to alternative frister.

Etter tvisteloven § 18-3 andre ledd opphører forliksklagens fristavbrytende virkning for foreldelsesfrister dersom det ikke er inngitt stevning eller forliksklage innen ett år etter innstilling av saken i forliksrådet.

I bestemmelsens tredje ledd oppstilles imidlertid en frist på tre måneder der et søksmål «avvises eller ellers ender uten dom» i forliksrådet.

Entreprenøren hadde ventet seks måneder med å ta ut stevning. Om det var ettårsfristen i andre ledd, eller tremånedersfristen i tredje ledd som gjaldt, var derfor avgjørende for om entreprenøren hadde tapt sitt krav (oversittet søksmålsfristen).

Høyesterett la til grunn at tvisteloven § 18-3 andre ledd kun omfatter regler som etter sitt innhold er foreldelsesregler, mens søksmålsfrister faller utenfor. Det avgjørende spørsmålet for Høyesterett var derfor om NS 8407 punkt 35.2 bokstav b, kunne forstås som en foreldelsesregel, slik at ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 andre ledd kom til anvendelse.

Til dette uttaler Høyesterett blant annet at ordlyden i punkt 35.2 bokstav b viser til at en oversittelse av denne fristen medfører at entreprenøren taper sitt krav mot byggherren. Dette talte for at formålet med bestemmelsen var å etablere en materiell foreldelsesfrist. At ordet foreldelse ikke var nevnt i bestemmelsen var uten betydning, all den tid formålet med bestemmelsen var så klart formulert.

Høyesteretts kom til at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b etter sitt innhold må regnes som en lovlig avtalt materiell foreldelsesfrist og at bestemmelsen derfor er omfattet av tvisteloven § 18-3 andre ledd. I begrunnelsen vises det til at

«Regelen har kjenneteikna til ein materiell foreldingsregel, og både ordlyden og systematikken i standardkontrakten elles tilseier at den er ein foreldingsregel. Det same gjer forhistoria til kontrakten og praktiseringa av den».

Høyesterett vurderte også forholdet mellom tvisteloven § 18-3 andre ledd og tvisteloven § 18-3 tredje ledd. Høyesterett kom til at andre ledd er en spesialregel for tilfeller hvor forliksrådet innstiller en sak hvor forliksklagen har avbrutt foreldelsesfristen, mens tredje ledd gjelder tilfeller som ikke omfattes av andre ledd.

Entreprenøren hadde dermed en frist på ett år til å ta ut stevning etter at forliksrådet innstilte saken. KF Entreprenør hadde inngitt stevning seks måneder etter innstillingen av saken, og hadde derfor kravet sitt i behold.

Dommens betydning

Konklusjonen er at søksmålfristen i NS 8407 er en avtalt foreldelsesfrist, og at den derfor er omfattet av ettårsfristen i tvisteloven § 18-3 andre ledd. Det betyr at entreprenøren har ett år på seg fra innstillingen i forliksrådet til å ta ut stevning.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.