Innlegg: Når overgangsordninger blir permanent

I desember 2017 ble det for statsråd Jan Tore Sanner åpenbart at arbeidet med endringer i byggereglene siden han tiltrådte i 2013, ikke hadde vært vellykket. Han besluttet derfor å iverksette en ryddejobb i byggereglene og varslet nedsettelse av et hurtigarbeidende ekspertutvalg (Byggkvalitetutvalget). Målsetningen var å etablere ordninger som gir kvalitet i bygg og anlegg, og samtidig gjøre det enkelt å være seriøs. Jeg har tidligere berømmet statsråden for at han erkjente behovet og tok initiativet, men dessverre forsvant mye av engasjementet da han gikk over til en annen statsrådspost.

Den direkte foranledningen til Sanners initiativ til opprettelsen av ett ekspertutvalg, var ikke næringens små og store problemer, men at den kommunale forhåndsgodkjenningen av foretak ble tatt ut av regelverket fra 2016. Da oppstod utilsiktede negative konsekvenser for aktørene siden det ikke var etablert sentrale kjøreregler for å formalisere erfaringskompetanse, med den konsekvens at en rekke foretak ville miste deler av sitt næringsgrunnlag. I forbindelse med varsel om oppstart av ryddejobben, besluttet statsråd Sanner at foretak frem til 1. juli 2020 kunne få fornyet sentral godkjenning på grunnlag av kvalifikasjonskravene som gjaldt før 1. januar 2016. Hans etterfølgere Mæland, Astrup og Gram har siden forlenget fristen flere ganger og senest til 1. juli 2023.

Mange bedrifter har levd lenge med usikkerhet og stadige utsettelser. Det ble derfor tatt godt imot når kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik i desember kom med «gladmeldingen» om at den midlertidige overgangsordningen nok en gang forlenges. Denne gangen uten utløpsdato med varighet frem til nye regler er på plass. Statsråd Gjelsvik henviser til Byggkvalitetutvalgets rapport fra februar 2020, og at departementet nå er i gang med å gjennomgå denne. Dessverre er det lite å hente ut av rapporten på dette området.

I 2016, etter dialog med politisk ledelse i kommunaldepartementet, utfordret Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) næringens organisasjoner til å gi innspill til hvordan det kunne etableres ett system for formalisering av kvalifikasjoner gjennom praksis. Oppgaven fra DiBK var tredelt:

- Forslag på hvordan man kan etablere en konkret og praktikabel vurdering av realkompetanse.

- Forslag til utdanningskrav og praksislengde knyttet til de ulike tiltaksklassene.

- Behov for eventuelle nye godkjenningsområder.

Organisasjonene satte seg ned sammen og fikk belyst mange problemstillinger. Ett av dem var at mange arbeider, særlig på utførelsessiden, ble plassert i for høy tiltaksklasse og at det i seg selv medførte unødig utestengelse fra oppdrag for de utførende. Organisasjonenes arbeide med problemstillingene utløste også særinteresser og profesjonskamp og var en medvirkende årsak til at det ikke ble gitt en samlet tilrådning til direktoratet.

Mange bedrifter har gjennom nok en utsettelse fått ny forutsigbarhet. Det var helt nødvendig, men løser ikke det grunnleggende behovet for å etablere ett system for å kunne formalisere kvalifikasjoner utover formell utdanning. Deler av næringen og departementet er tydeligvis tilfreds med at man gjennom dette ivaretar interessene tilknyttet Sentral Godkjenningsordning. Til dette er det grunn til å minne om at det er utilfredsstillende for de virksomheter som ikke er tilsluttet den frivillige Sentrale Godkjenningsordningen, og heller ikke kan vise til tidligere «godkjentstempel» fra kommunen. Videre er uansett byggereglene slik at alle foretak, også de med Sentral Godkjenning, må erklære ansvar i det enkelte tiltak, og da med den kompetansen som skal benyttes i tiltaket. I tillegg til å diskriminere bedrifter som har kommet til etter 2015, utfordrer en midlertidig ordning med så lang varighet også Tjenestedirektivet og det haster derfor med en avklaring.

Selv om organisasjonene ikke kom frem til ett felles forslag er mitt inntrykk at DiBK og departementet fikk opplyst problemstillingene og kunne gå videre å gjøre nødvendige endringer i regelverket. Dette både for å ivareta behovet for formaliseringen av erfaringskompetanse og justere arbeidsområder som ikke er plassert på riktig nivå. Videre etablere en bedre praksis for fastsettelse av tiltaksklasser for det enkelte arbeidsområde, istedenfor den sjablongmessige plassering som i stor grad har vært lagt til grunn, og som særlig rammer håndverksbedrifter og mindre maskinentreprenører.

For statsråden, som har fått en sak på sitt bord som skulle vært løst på ett tidligere tidspunkt, var det nødvendig å forlenge overgangsordningen. Samtidig er det ikke akseptabelt at en utilsiktet mangel i regelverket som myndighetene ble oppmerksom på for snart åtte år siden, nok en gang videreføres, uten at det gis signaler på når nytt regelverk gjøres gjeldende.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.