Innlegg: En rett til å reforhandle – men heller ikke mer?

I en rekke kontrakter inngått mellom private næringsdrivende inntas det ulike varianter av reforhandlingsklausuler som skal gi en trygghet dersom noen (mer eller mindre spesifiserte) forhold inntreffer. Det er særlig aktuelt i langvarige kontrakter, for eksempel om leveranse av ulike produkter og i leieforhold.

Reforhandlingsklausulene vil naturligvis ha ulikt innhold basert på hva som er bakgrunnen for at de er inntatt. Retten til å reforhandle kan for eksempel inntreffe når:

• en viss tid har gått
• avtalen har nådd et visst omfang
• ved endringer i den ene parts rammevilkår (prisbilde, tilgjengelighet av varer, mv.)
• dersom en (mer eller mindre konkret angitt) situasjon oppstår

På samme måte som vilkårene for når en part kan kreve å reforhandle varierer, er det også ulikt i hvor stor grad klausulene gir føringer for det konkrete utfallet av forhandlingene, herunder i hvor stor grad partene ellers er bundet til de opprinnelige vilkårene.

I denne sammenheng er det også verdt å merke seg at det som én kontraktspart tenker at er det åpenbare utfallet av en reforhandling (f.eks. endring av prismekanisme) på ingen måte trenger å være det kontraktsmotparten tenker at en reforhandling skal dreie seg om.

Avhengig av hvordan reforhandlingsklausulen er formulert kan virkningen kan være alt fra at

• avtalen løper videre på de opprinnelige vilkårene hvis man ikke blir enige om noe annet
• kontrakten angir at en uenighet skal løses av en oppmann eller en vurdering (av f.eks. markedspris) fra et uavhengig foretak
• eller at avtaleforholdet opphører dersom partene ikke blir enige i reforhandlingen (noe som særlig er aktuelt ved opsjoner på forlenget løpetid for kontrakten)

En reforhandlingsrett uten en rett til å trekke seg fra kontrakten dersom partene ikke blir enige gir ikke særlig stor grad av sikkerhet eller forutberegnelighet. I slike tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å regulere risikoen ved andre kontraktsbestemmelser. Hvilken regulering det legges opp til må vurderes konkret basert på en totalvurdering av særlig behovet for forutberegnelighet og hvor stor risiko det er for svingninger i det markedet man opererer i.

Selv om en reforhandlingsklausul ikke skulle gi en rett til å kreve et konkret utfall av forhandlingene, vil den likevel ikke være helt uten innhold. Høyesterett har uttalt at reforhandlingsklausuler – kanskje ikke så overraskende - innebærer at partene må være «være forberedt på […] å forhandle seg frem til avtaler som kunne komme i strid med det som fulgte av» den opprinnelige kontrakten.

Klausulen innebærer i det minste en plikt for partene til lojalt å vurdere hverandres utspill, og evt. manglende lojal forhandling kan innebære et kontraktsbrudd. Det er imidlertid ingen plikt for partene til å oppnå enighet, noe som innebærer at detkan det være skummelt å legge til grunn at en reforhandlingsklausul i seg selv i tilstrekkelig grad skal kompensere for en potensiell risiko.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.