Får entreprenøren dekket sine økte avgifter og gebyrer av byggherren?

Høyesterett har i dommen uttalt at en økning av arbeidsgiveravgiften under kontraktsperioden ikke kan gi rett til vederlagsjustering etter spesialregelen i NS om justeringer for endringer av gebyrer og avgifter. Begrunnelsen er at arbeidsgiveravgiften er hensyntatt i indeksreguleringen i samme NS.

Artikkelen tar opp spørsmålet om ethvert gebyr eller avgift som er hensyntatt i indeksreguleringen derfor ikke samtidig vil gi rett til justering av vederlaget etter spesialregelen.

En rekke norske standarder (NS) gir entreprenøren (E) rett til regulering av kontraktssummen etter en indeks. F.eks. pkt. 23.1, første ledd i NS 8406 som lyder:

«Er ikke annet avtalt, reguleres kontraktssummen etter bestemmelsene i NS 3405 – Bestemmelser om regulering av kontraktssum for bygg og anlegg på grunn av endringer i lønninger, priser, sosiale utgifter m.m., - totalindeksmetoden – med én kalendermåned som avregningsperiode.»

De samme NSene gir i tillegg E rett til vederlagsjustering dersom gebyrer og avgifter endres. F.eks. pkt. 23.1, fjerde ledd i NS 8406 som lyder:

«Endres offentlige gebyrer og avgifter som entreprenøren etter kontrakten skal betale etter at entreprenøren inngav sitt tilbud, skal vederlaget justeres som følge av endringen uten tillagt merverdiavgift eller påslag for indirekte kostnader, risiko og fortjeneste.»

Tanken er at E, dersom det er han som skal betale et gebyr eller en avgift, ikke skal bære risikoen for endringer i størrelsen på disse etter at E innleverte sitt tilbud. Normalt dreier det seg om en økning, ikke lavere gebyr eller avgift. Regelen gjelder imidlertid begge veier. Bestemmelsen taler om «endring» og vederlagsjustering.

Høyesteretts dom av 7. mars 2023 sier intet om indeksregulering, men ser ut til å legge til grunn at dersom et gebyr eller en avgift allerede er omfattet av indeksen, så vil E ikke samtidig kunne kreve vederlagsjustering fordi et gebyr eller en avgift øker etter at E leverte sitt tilbud. I dommen er dette kalt «formålsbetraktninger». «Selvsagt» vil enkelte si, mens andre vil si at det dette blir for generelt og at dommen heller ikke kan forstås slik.

Høyesterett mente i den aktuelle saken at en og samme kostnadsendring ikke skulle føre til flere justeringer av vederlaget – først som en del av indeksjusteringen (første ledd) og deretter som en justering etter bestemmelsen om vederlagsjustering ved endring av avgifter eller gebyrer (fjerde ledd). Høyesterett uttalte at «Det tilsier at innsatsfaktorer som etter sin art fanges opp av indeksen etter første ledd, ikke i tillegg omfattes av fjerde ledd.» Bestemmelsen selv har imidlertid ingen forutsetning om at en såkalt «innsatsfaktor» i indeksen ikke samtidig kan gi rett til vederlagsjustering etter fjerde ledd.

Høyesterett ser også ut til å legge betydelig vekt på det praktisk vanskelige i å avgjøre hvilken vekt avgiften eller gebyret er gitt i indeksen og å skulle trekke grensen mellom de gebyrer/avgifter som er høyt vektet og de som er lavt vektet. Dersom det legges inn en forutsetning i fjerde ledd om at «innsatsfaktorer» i indeksen, uavhengig av hvilken vekt de er gitt ved indekseringen, ikke skal gi rett til vederlagsjustering etter fjerde ledd, unngås problemet med vektingen.

En regel med manglende rett etter fjerde ledd som følge av at gebyret eller avgiften allerede inngår som en innsatsfaktor i første ledd, vil spare arbeid både hos partene i kontrakten, advokater og fagfolk hos Statistisk sentralbyrå (SSB). Problemet skyves nå ett trinn ned – om man kan si det slik. Etter dommen vil spørsmålet være om gebyret/avgiften i det hele tatt inngår som en «innsatsfaktor».

Selv om advokater og fagfolk hos SSB nok kan få mindre å gjøre, vil de neppe bli helt arbeidsledige. Dersom dommen skal forstås slik at ingen innsatsfaktorer i indeksen i tillegg skal gi rett til vederlagsjustering etter fjerde ledd, hvilke gebyrer og avgifter står man i så fall igjen med som kan gi rett til vederlagsjustering? Hvilke offentlige avgifter og gebyrer er ikke «innsatsfaktorer» ved utarbeidelse av indeksen?

Dette er det ikke noe enkelt svar på. Det er fastslått ved dom at verken flypassasjeravgiften eller arbeidsgiveravgiften vil gi rett til vederlagsjustering etter fjerde ledd fordi de begge er innsatsfaktorer i den prisindeks som omtales i første ledd.

Hva med dieselavgiften, Co2 avgiften, veiavgiften og havneavgiften? Vil dette også være innsatsfaktorer i indeksen? Er man i tvil, er det nok fornuftig å kontakte Statistisk sentralbyrå. Om en avgift eller et gebyr er en innsatsfaktor som etter sin art fanges opp av indeksen er til syvende og sist et spørsmål om faktum som byrået skulle kunne besvare.

Og om det ved fastsettelsen av innholdet i NSene på dette punkt har vært noen tanker i samme spor som det Høyesterett legger til grunn, ville det ikke vært urimelig å kreve at bestemmelsen klargjøres ved neste revisjon – enten ved at Høyesteretts forståelse presiseres eller at bestemmelsen formuleres slik at det ikke er avgjørende om en avgift eller et gebyr har vært innsatsfaktor etter første ledd.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.