Innlegg: Skrives paragrafene i blinde?

Jeg var oppgitt som rørlegger, og nå, som erfaren rådgiver er jeg blitt lei. Jeg er lei av prat om løsninger, finurligheter, tekniske nyvinninger som skal øke sikkerheten og ikke minst usikkerheten om hva som er innafor eller ikke når det kommer til installasjoner.

Fakta er at de seriøse rørleggerne, som benytter kvalitetsmateriell, bare unntaksvis opplever lekkasjer på egne installasjoner. Unntak man ikke kommer unna i noen bransje. Alle gjør feil, og alle produkter kan tidvis leveres med feil eller mangler. Mesteparten av dette avdekkes før det kommer til en kostbar vannskade.

Men det jeg lurer på nå, er hva som danner grunnlaget for reglene vi jobber etter?

Hvorfor får ikke jeg prosjektere CU-rør, eller alupex-rør inne i en vegg eller himling uten at noen løfter et øyebryn? Hvorfor må jeg påpeke for arkitekten at toalettet må ha utenpåliggende sisterne hvis vi ikke kan definere dette rommet som våtrom med sluk? Eventuelt lage en «Donald-løsning» med waterguard?

Hvordan begrunnes dette? Hvor forankres disse kravene? Hvorfor må vi bruke kilometer på kilometer med rør i rør, fordi hvert eneste strekk må ha utgangspunkt i et skap rørlegger sjeldent erfarer at det drypper vann i?

Hvorfor må vi prosjektere sjakter med enkel tilkomst fra alle etasjer når vi vet rørleggeren kan garantere at det på innsiden vil vare? Og hvorfor er man så redd for tappevann spesielt? Hva med ledninger som går til brannskap, sprinkel eller varmeanlegg?

Kanskje logisk å tenke at tappevann sliter mer på rørene med sin høye hastighet og hyppige bruk? Kommer dette av alle lekkasjene fra gamle sirkulasjonsledninger i underdimensjonerte CU-dimensjoner av laber kvalitet som har jobbet for hardt i 40 år? Hvilken rørlegger vil mene det er et utbredt problem med tynnslitte hovedrør for VV og KV i en 50 år gammel bygning?

Ja, så må vi kanskje lære av dette og benytte andre materialer og større dimensjoner på VVC. Problem løst.

Som nevnt har jeg bakgrunn som rørlegger. I et seriøst, eldre rørleggerfirma i Oslo, med base i sentrum, «vokste jeg opp» med alle de klassiske bygårdene på Torshov, 60-tallsblokkene i Groruddalen, nybyggene i Nydalen og hele spekteret av kompliserte, moderne installasjoner for finanseliten på Tjuvholmen.

På mine åtte år opplevde jeg én hendelse på våre installasjoner som førte til forsikringssak. Det var en 35 mm CU-press, montert av en innleid rørlegger fra ett av våre naboland som hadde glemt å presse en kobling. Jeg husker dem alle som flinke håndverkere, men dette var før delene ble konstruert for å være «upresset utett». Et næringslokale med underliggende kjeller ble fylt som et basseng i løpet av natten og både Tiedemann og Gude var ifølge ryktene observert flytende rundt der nede i kjelleren til et større advokatkontor.

Dette er dessverre slikt som skjer, men det er sjelden. Kanskje kunne en skikkelig etterforskning avdekket at «rørleggeren» ikke hadde utdanning? Eller at det var andre rutinesvikt? Kanskje kunne vi også her satt to streker under svaret, lært, og, problem løst?

Jeg, og alle mine rørleggerbrødre og søstre, vet hva som er den reelle kilden til vannskader i hus, bygård, hytte og hotell.

Men vet paragrafskribentene det?

Vet de at om du ber en servicerørlegger gjette hva neste lekkasjeoppdrag med fare for større skade på konstruksjon og andre verdier er, så får du til svar at det mest sannsynlig er et avløpsrør som har sklidd delvis fra hverandre i en vegg, en hårstråtynn vannstråle fra en pore i et gammelt glødd kobberrør av typen cutelex fra 80-tallet eller et tett sluk under en vaskemaskin som fører til vann utover et gulv med feil fall som samles som en dam inntil en vegg med gammel linoleum og lekker ned gjennom stubbloften til naboen under?

Jeg mistenker at svaret er nei.

Når det ramler ned en massivtrebru i Gudbrandsdalen, uten åpenbar grunn. Da er ikke svaret fra myndighetene at det skal monteres sensorer på alle dybler, bolter og skjøter.

Man monterer ikke skummadrasser under bruene eller krever at bruene produseres i ett stykke rent materiale hele veien over elva. Ikke kontaktes rallernes etterkommere og ber dem om å gå i tippoldeforeldrene sine fotspor for å bygge steinbruer heller.

Nei, man finner årsaken og tar problemet ved roten. I motsetning til når det lekker fra en innbygningssisterne i en studentsilo, og svarer med å nærmest forby hele konseptet innebygget toalett i alt annet enn våtrom. Eller når man generelt synes det er for mange vannlekkasjer og svarer med å pepre bransjen med sikkerhetsanordninger, lekkasjesikre sjakter, rør i rør og alskens fordyrende og kompliserende innretninger, for bare å finne at vannskadestatistikken fortsetter å gå i feil retning 10 år senere.

Nå MÅ forsikringsbransjen, som sitter på den hellige kilden til svar på banen. Det holder ikke med vage statistikker som sier at monteringsfeil har den prosenten, gamle installasjoner har den prosenten, og produktfeil har en annen prosent av skylden.

Vi skriver 2022 og har en app for det meste. For å få bukt med dette virvarret av regler, systemer, og løsninger må vi vite hvor det går galt!

Det må lages statistikker på detaljnivå, ned til den minste del og produsent. Er det Viega eller Geberit sine pressfittings som står for flest uhell? Er det pushkoblinger eller er det kanskje Grohe eller Tece sin innbygningssisterne som til stadighet lekker rett i kaffekoppen til naboen i leiligheten under?

Hvorfor er kvalitetsprodusentene nødt til å dra poser eller plastkasser rundt sisternene når de er laget for innbygning? Vi kan ikke dra en hel varekategori, eller som verst er, en hel bransje inn i samme nøste og tro vi skal løse floken ved å dra i alle ender helt vilkårlig.

Den gangen Mercedes A-klasse viste seg å velte ved den minste høyrevenstremanøver, så svarte ikke myndighetene med å kreve støttehjul på samtlige småbiler i samme klasse. Man så at det var denne bilen det var noe galt med, og Mercedes måtte rette det opp.

Vi må slutte å dempe fallet, og heller fokusere på å unngå at lekkasjen skjer i utgangspunktet. Det mener jeg vi gjør ved å fremme gode, solide systemer, installert av seriøse rørleggere med opplæring i produktet de benytter.

At vi i dag er i ferd med å gjeninnføre etterkrigstidens gamle systemer, som loddede kobberrør og hampeskjøter som de foretrukne valg, blir som at vi skal gjennopplive parkerte tupolev- og concordemaskiner, for alt var jo bedre før! Bare vi sørger for fallskjermer til de reisende som ekstra sikkerhet. Sånn i tilfelle..

Og til slutt:
En korrekt presset skjøt, lekker ikke. Ikke i morgen, ikke neste år og antageligvis heller ikke om 100 år. Men det er mye annet som gjør det, og det må frem i lyset, for at vi skal ha forutsetningene for å tegne, prosjektere og utføre, fremtidens bygg, uten fallskjerm til de reisende.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.
Innlegget ble først publisert i VVS Forum.