− Museet inneholder Norges største samling av skatter og gjenstander helt tilbake fra steinalderen og fremover i tid. Verdien er uvurderlig. Derfor er dette en av Norges best bevoktede byggeplasser, med vært strenge adgangssystemer. I tillegg har vi måttet tilpasse oss publikum; museet har hatt vanlige åpningstider siden vi startet opp i 2017, forteller Øyvind Moen AS sin prosjektleder Robert Hallingfoss.
Som byggherre og forvalter iverksatte Eiendomsavdelingen ved Universitetet i Oslo (UiO) prosjektet basert på en tilstandsanalyse utarbeidet av Forsvarsbygg i 2017. Prosjektleder Anders Gulsrud (ÅF Advansia) er UiO sin representant og leder arbeidet. Restaureringsarbeidet skal pågå godt ut i 2020, og UiO har vedtatt en bevilgning og kostnadsramme på 250 millioner kroner.
Bygningen er fredet, noe som krever en utstrakt dialog med Riksantikvaren, og dennes nettverk. I tillegg dras det veksler på frittstående konsulenter innen fagmiljøet, leverandører og produsenter, ikke minst eksperter fra liknende prosjekter på kontinentet.
Generalentreprenør er Karlsen & Nordseth Entreprenør som har lang erfaring innen antikvarisk rehabilitering og bygningsvern. Firmaet besitter betydelig blikkenslager- og murerkompetanse i egne rekker. Rolf Berglund AS har vært glassmester. Snekker- og malerarbeidene på vinduene og smyg utføres av Grøttumsbråten Eftf. AS.
Etter en arkitektkonkurranse om et nytt museum, vant Karl August Henriksen i 1890 med et utkast i tyskpreget nyrenessanse. Dessverre for Henriksen vandret han heden før byggingen kom i gang. Den langt mer kjente arkitekten Henrik Bull, som var i ferd med å oppføre Nationaltheatret, takket ja til å overta oppgaven. Bull fulgte utkastet, dog ikke uten å legge til eller trekke fra elementer. Men bygget regnes nå å tilhøre i jugendstilen.
Reetablere klimaskallet
Vedlikehold og oppgradering har vært utført med ujevne mellomrom i årenes løp. Den siste store foregikk mellom 1970-75. I 1990 ble taket lagt om, og vinduer malt. Noen vinduer ble vedlikeholdt i 2009. Nåværende prosjekt omhandler rehabilitering av fasader og tak, samt oppgradering av innvendige varevinduer for å sikre klimaskallet og legge grunnlaget for innvendig rehabilitering.
De tiltakene som gjøres skal være i tråd med fredningsvedtaket, og i så stor grad som mulig med de opprinnelige teknikker og materialer. Mange av de forandringene som er gjort, skal tilbakeføres til 1902-utgaven.
I 1920 ble loftet tatt i bruk som kontorarealer, for å få daglys ble det satt inn 38 takvinduer. Den gang ble takåsene sagd rett av uten å forsterke tilstøtende åser og bærebjelkene til vinduene ble kilt på mellom åsene uten bruk av en eneste mekanisk forbindelse.
– Dette ble oppdaget da prosjektet skulle inspisere forholdene rundt et vindu hvor det hadde vært vanninntrenging og råtedannelse. Den svekkede takkonstruksjonen rundt takvinduene medførte at 4. etasje måtte evakueres under forsterkningsarbeidene. Nedbøyning var på opptil 14 centimeter i 5 meters aksesystem. Nå er det ny bæring tilsvarende den originale rundt alle takvinduene, omtrent i tre firedeler av takkonstruksjonen. Primærkonstruksjonen var ikke med i tilstandsrapporten til Forsvarsbygg, men denne reparasjonen måtte med i prosjektet, sier Hallingfoss.
Takarbeidene
To av takets sju piper på taket ble tatt ned og murt opp igjen med den opprinnelige formen Bull ga dem i sin tid. De øvrige fem pipene rehabiliteres. Gamle tekniske gjennomføring i taket, som ikke lenger er i bruk, er fjernet. Resterende tekniske gjennomføringer i taket blir gitt en tidsriktig form i kobber.
Taket var gjennom en delvis rehabilitering i 1990. Dette arbeidet er fjernet fullstendig, delvis pga. kvaliteten, delvis pga. nedbøyninger. I alt er det nå lagt cirka 1.750 kvadratmeter med kobbertekking, som utføres med skivetekking. Gesimsen med sine 220 løpemeter er utført i kobber, hvor takrennen og nedløpskummer er integrert som en del av utsmykningen til bygget.
For å utforme gesimser og takrenner har blikkenslagermester lagd sjablonger i tre og kledd disse med polytelen. Disse sjablongene brukes som mal og kobberet hamres ut fra plater til ønsket form. På rennekummer er det brukt en kombinasjon av dreiing og sjablonger. Utformingen er hentet ut fra Bulls originale tegninger, da tidligere rehabilitering ikke har vært autentisk.
Byggeplassen er som et håndverkersenter, med sju forskjellige verksteder for de forskjellige arbeidssituasjonene for malere, blikkenslagere og glassmestere. – Det er mye som blir utviklet og prøvd ut her, understreker Hallingfoss.
Vinduer
Da bygningen sto ferdig var det kun ettlags glassvinduer. Den uunngåelige kondensen ble derfor tatt hånd om av en slags innvendig takrenne i bunn av vinduene. Vannet som samlet seg der måtte stadig tørkes opp manuelt. Totalt er det 160 vinduer som skal rehabiliteres. Disse har en spesiell utforming og varierer fra etasje til etasje. I tredje etasje er buen over vinduene en oppstykking i form av fem sirkelsegmenter for myke overganger. I første og andre etasje er buen en ren halvsirkel. Vinduene har et format på 3x3 meter.
Vindusrammene med glasset sendes til verksted for rehabilitering, mens karmene rehabiliteres/repareres på plassen. Alle råteskader utbedres og erstattes om nødvendig med kjernetre av sortert virke plukket på 800 meters høyde i Norge. Eksisterende maling blir slipt og skrapt ned til bart treverk. Ett strøk med grunning, i form av rå linolje, og tre strøk med linoljemaling blir påført. Vindusglassene blir tatt ut, renset og kittet på nytt.
Det hører også med til historien at verkstedet til Karlsen & Nordseth en natt ble rammet av brann, slik at mange rammer ble flammenes rov. Nye rammer med identiske profiler må lages og det er funnet erstatningsglass. Mange messingbeslag, låsmekanismer og håndtak må rekonstrueres som nøyaktige kopier av de originale.
− Vi setter inn nye varevinduer innvendig som har tre funksjoner; sikkerhet, isolering og solskjerming. Samtidig er profilene så slanke og oppbygningen så gjennomtenkt at originalvinduet i all sin prakt er godt synlig fra innsiden. Det er over 100 varevinduer som består av opptil fem lag glass og profiler av stål. Vinduene produseres i Nederland og Polen.
Setninger
Men, det er et lite «men» i prosessen. Fasaden mot Frederiks gate er 80 meter lang. Bygget har fått opptil 70 centimeter store setninger målt i det sørvestre hjørnet. Vindusbuene har ikke lenger den originale fasongen som arkitekten tegnet og som det ble bygget etter.
− Denne unøyaktigheten får vi ikke dekket med smyglister slik vi normalt ville gjort. Derfor blir hver eneste vindusåpning skannet og det blir laget en mal i 1:1, for hvert eneste vindu. Alle vinduene har ulike mål og vinkler og marginene er hårfine. Passer malen, settes varevinduet settes i produksjon, sier Hallingfoss.
En del av vinduene er utstyrt med originale, unikt tegnede blyglass. Rehabilitering av disse er i oppstartsfasen. På grunn av den unike verdien av de 60 blyglassene, aksepteres det ikke at de fjernes fra prosjektet. Det er derfor etablert et eget blyglassverksted innenfor byggegjerdet. Ett og ett vindu blir tapet, for at de ikke skal falle fra hverandre, og båret ned i en spesiell anordning til det etablerte verkstedet.
− Vi sliter med å finne norske håndverkere med den spesielle kompetansen. All kunnskapen i Norge er borte, så det blir hentet en ukrainer med spesialkompetanse. Litt avhengig av økonomi og hva som skal gjøres, antar vi at det vil gå med mellom ett og to årsverk, sier Hallingfoss.
Tegl, sandstein og granitt
I en stadig mer nasjonalbevisst tid, var det et mål for regjeringen den gang å bygge Historisk museum med kun norske materialer. Det viste seg raskt ikke mulig. Kun sokkelen er i granitt fra Iddefjorden. Ellers ble glass, kobber, sandstein, teglstein – og håndverkere − importert.
Sandsteinen brukes i ornamenter og utsmykning. Den er frostsikker og har en spesiell sjattering. Man fant ut hvor i Tyskland den ble produsert, i et brudd som fremdeles er i drift. Leverandøren satt fremdeles på de gamle tegningene, slik at man fikk tilpasset de steinene som måtte skiftes ut.
Historisk museum har en karakteristisk borgliknende fremtoning, med runde og myke hjørner. Grovhugget granitt og gul teglstein med opprinnelig sorte fuger utgjør hovedinntrykket. På ett tidspunkt ble også noen av fugene skiftet ut med betong. Alle fuger krasses ut og erstattes med en hydraulisk kalkmørtel tilsatt jernoksid. Den er spesialutviklet for dette prosjektet for å oppnå den sorte fugeeffekten.
− Det er en tidkrevende jobb. Hver teglstein er tilpasset for å passe på akkurat sin plass. Det er mellom 220.000 og 250.000 teglstein, med 120 forskjellige typer, når det gjelder former når det størrelse, vinkler og utforming, sier Hallingfoss.
Det er ikke sjelden at tegningsgrunnlag er mangelfullt eller ikke eksisterer. I dette tilfellet fantes de originale Bulltegningene vel forvart på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. – Vi fikk ikke ut de originale, håndlagde folietegningene, men vi fikk tatt koper av dem. Tegningene har vært til stor hjelp for oss. De har en utrolig og nøyaktig detaljrikdom, ingenting ble overlatt til tilfeldighetene den gang, slår Hallingfoss fast.
Samarbeid om løsninger
Det er stadig mange pågående diskusjoner om løsninger, ikke minst med gjeldende bevaringsmyndighet.
– Dialogen med Riksantikvaren er åpen og inkluderende. Vi møtes, diskuterer og finner frem til en løsning som er best for bygget. Tanken er å finne frem til de tiltakene som er best for bygget, og som gjør at det kan leve i minst 100 år til. Den holdningen har entreprenøren adoptert. Sammen med en byggherre som hele tiden tenker vern, må det bli bra, avslutter Hallingfoss.
