Byggenæringen trenger et sterkt og slagkraftig BNL

Byggenæringens Landsforening (BNL) kunne i 2017 feire sine første 20 år i virke – og aldri har viktigheten av en sterk og samlende landsforening vært viktigere for byggenæringen enn nettopp nå. Næringen vokser i omfang og byggenæringen er et avgjørende redskap for å bygge fremtidens Norge – og dette ivaretas av næringens mange tusen virksomheter – og disse trenger et sterkt organ som kan virke både samlende, men ikke minst fronte næringens behov og ønsker ut mot omverdenen.

Det var onsdag i forrige uke det ble kjent at Byggmesterforbundet på BNLs generalforsamling vil fremme forslag om at det skal foretas en drastisk slanking av landsforeningen.

Byggmesterforbundet skrev blant annet følgende på sine Facebook-sider:

“Byggmesterforbundet vil fremme forslag for BNLs generalforsamling om at landsforeningen bør begrense seg til å ivareta arbeidsgiverspørsmål og felles interesser i næringen innenfor tariff og overenskomst.”

Dette blir dermed en sak på generalforsamlingen i BNL mot slutten av mai. Det er særdeles lite sannsynlig at et slikt forslag vinner frem - etter det vi skjønner trengs det to tredjedels flertall for denne typen vedtektsendringer. Men det vil selvsagt uansett skape uro i organisasjonen - og hva som skjer fra Byggmesterforbundets side om eller når et slikt forslag faller er ikke godt å si. Men om forslaget mot alle solemerker skulle vinne frem, vil det selvsagt få store konsekvenser for landsforeningens videre liv.

Det kan også være at dette forslaget fra Byggmesterne kan få opp en diskusjon rundt hvor stort gjennomslag de ulike bransjeforeningene får lenger opp i systemet – og i hvor stor grad de store vinner frem i forhold til de små. BNL skal ivareta en rekke oppgaver og interesser i landets største landbaserte næring. Det betyr at foreningen representerer en lang rekke virksomheter med mange ulike behov og ønsker – og det er slett ikke alltid disse er sammenfallende. Det kan faktisk innimellom være store forskjeller med tanke på behov fra de største medlemsfirmaene i for eksempel EBA i forhold til de minste håndverkervirksomhetene i Byggmesterforbundet. Det er likevel viktig å se det overordnede i næringens behov på sikt som en samlende kraft. Det å skulle stå alene og prøve få gjennom sine ønsker viser historien ikke er lett å få til. Man må dermed innimellom velge å svelge noen kameler for på sikt å oppnå fordeler gjennom et større langsiktig arbeid.

Administrasjonen og styret i BNL har ingen enkel oppgave å representere 15 ulike bransjeforeninger. Adm. dir. Jon Sandnes må nok innimellom føle det som Per Borten gjorde det på begynnelsen av 1970-tallet i sin koalisjonsregjering; det kan være krevende å bære staur – ønskene spriker. På mange måter kan oppdraget til BNL sammenlignes med en stor og komplisert koalisjonsregjering. De er et produkt av et felles ønske for sammen å oppnå noe større – der fordelene ved å sitte i posisjon overgår ulempene med å måtte tåle ulikhetene som finnes mellom de ulike partene. Hadde alle vært enige om alt, hadde jo selvsagt alle vært samlet i en felles organisasjon med én ledelse. Når man likevel har valgt å gå sammen under en paraply, men likevel med desentralisert styringsmakt, er det fordi man ser at man sammen kan oppnå mer enn man gjør ved å sitte på utsiden.

En organisasjon som BNL vil og skal jobbe mer langsiktig enn en regjering vanligvis gjør. Det betyr at man kan legge til rette for å løse flere oppgaver over tid for de ulike grupperingene – slik at de mindre bransjeforeningen også blir hørt og får gjennomslag, på samme måte som de store.

Vi deltar ikke på bransjeledermøtene som arrangeres i NHO-huset, eller får høre detaljene i strategiske diskusjoner rundt hvordan oppgavene til BNL skal løses – eller hvilke krav, ønsker og formaninger som kommer fra de ulike bransjeforeningene. Det er derfor vanskelig å si om Byggmesterforbundet burde føle at de ikke får nok igjen for sine investeringer i BNL-fellesskapet eller ikke, men på utsiden virker det som om BNL-administrasjonen sammen med styret, har gjort mye for å ha alle de ulike partene med seg – og tatt hensyn til dette, også i sitt bransjepolitiske arbeid. En ting er å representere en hel næring i arbeidsgiverspørsmål og lønnsforhandlinger – noe annet er selvsagt å kunne representere alle like godt i bransjepolitiske spørsmål – det kan bli krevende når behovene faktisk kan synes å sprike så mye som de faktisk gjør. Men fra utsiden synes det gjennom flere saker som at de mindre bransjeforeningene får godt gjennomslag i forhold til de store.

Byggenæringens Landsforening består totalt av 15 bransjeforeninger – og for å beholde slagkraften ut mot samfunnet rundt oss er det viktig at dette ikke blir færre, men at man klarer å holde grupperingen samlet slik at størst mulig del av verdikjeden er inkludert i sammensetningen. Man burde heller bli flere enn færre for å bygge opp under viktigheten til sammenslutningen.

Nettopp slagkraften fellesskapet gjennom BNL har gitt næringen de senere årene har hatt en effekt, både mot det politiske miljøet som gjennom landsforeningen har et felles møtepunkt og får høre en felles stemme. Skal man snakke med mange stemmer - med ulikt innhold og mål – blir veien frem til beslutningstakerne langt vanskeligere – og budskapet vil kunne risikere å smuldre opp på veien – slik at andre interessegrupper som kanskje ikke har næringens beste i mente, kunne risikere å vinne frem på bekostning av næringen selv.

Målet med BNL er å treffe bredt og landsforeningen skal representere mange – de er næringens beste felles redskap for å representere en samlet næring utad mot både omverdenen rundt oss – og ikke minst inn mot det politiske miljøet og organisasjonene på arbeidstakersiden. Næringen trenger denne samlende kraften og det finnes ingen alternativer som kan klare en slik oppgave i dag. Om landsforeningen på sikt skulle sprekke opp mister den selvsagt bredden som er så viktig – men vi håper de ulike foreningene også ser at man sammen står sterkere enn hva man selv kan oppnå av gjennomslag hver for seg – selv om man ikke skulle være fornøyd med alt av hva som gjøres sentralt i landsforeningen.

Om medlemmene ikke er fornøyde med disse prioriteringene, må man selvsagt lytte til dette – og gjøre noen vurderinger om det er mulig å endre kurs - men likevel kunne representere et så bredt flertall av medlemmene som mulig. Dette blir naturligvis en konstant balansegang. Her har jo også hver enkelt bransjeforening en mulighet og et ansvar for å jobbe inn mot fellesskapet for å påvirke og prøve å endre kurs, om man mener det er riktig.

Det er viktig å lytte til bransjeforeningenes ønsker – og når det nå er såpass klare meldinger fra byggmestrenes side, er det viktig å ta tak i dette og gå i kjernen av det som kommer frem. Er det hold i det som kommer frem, er det en gjennomgående holdning blant medlemsbedriftene i den enkelte bransjeforening – og hvordan kan dette løses til det beste for fellesskapet. Det er ingen enkel oppgave for generalforsamlingen å finne frem til den perfekte løsning her – men det er selvsagt mulig å finne frem til løsninger som fremmer det beste både til fellesskapet og den enkelte bransjeforening uten å måtte på se en avskrelling av bransjeforeninger.