Innlegg: Underentreprenør tilkjent 15 % av kontraktssummen for plunder og heft

Kort om saken

Saken gjaldt en sluttoppgjørstvist mellom totalentreprenør og totalunderentreprenør etter oppføring av et 4 810 kvadratmeter nybygg i Tromsø. Kontrakten var basert på NS 8417 og hadde en kontraktssum på 48 millioner kroner eks. mva. 

Ett av kravene til totalunderentreprenør var et «plunder og heft»-krav på 10,8 millioner kroner. Kravet gjaldt nedsatt produktivitet, flytting av lager, manglende arbeidsunderlag og tilkomst, manglende planmessig utførelse og systematisk arbeid, innflytting av møbler i deler av bygget og behov for økt bemanning. 

Totalunderentreprenøren ble tilkjent 7 millioner kroner, som utgjør ca. 15 % av kontraktssummen. Ved fastsettelsen av vederlaget ble det gjort et skjønnsmessig fradrag for egen risiko. I tillegg mente retten at kostnader til boutgifter, flyreiser og administrasjon for oppfølging av «plunder og heft» ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort. Videre var arbeid med ventiler ikke forstyrret av forhold totalentreprenøren hadde risikoen for. Juridisk bistand kunne heller ikke kreves dekket som en del av kravet. 

Beviskravene i HAB-dommen

I HAB-dommen tok Høyesterett stilling til hvilke krav om årsakssammenheng som kan kreves for «plunder og heft». Høyesterett etablerte et årsakskrav i to ledd. Det må først bevises at det foreligger forstyrrelser eller ineffektivitet som følge av byggherreforhold. Når det først et ført bevis som sannsynliggjør konsekvensene, må det deretter sannsynliggjøres årsakssammenheng mellom disse og entreprenørens utgifter. 

Etter avgjørelsen har enkelte hevdet at det i praksis er svært vanskelig å vinne frem med «plunder og heft»-krav på grunn av de strenge kravene til årsakssammenheng. Det har ført til en debatt på flere prosjekter om hvilke dokumentasjonskrav som egentlig kan stilles. I flere prosjekter har entreprenører sett seg nødt til å ansette eller leie inn dedikerte ressurser til å dokumentere dette underveis i prosjektet. 

Hålogaland lagmannsrett dom viser imidlertid at beviskravene Høyesterett har oppstilt, tilsynelatende ikke praktiseres så strengt som tidligere antatt. 

Nærmere om lagmannsrettens vurdering

Trinn 1: Har det inntrådt forhold som er totalentreprenørens risiko?

Det første spørsmålet som lagmannsretten tok stilling til var om totalentreprenøren hadde risikoen for forhold som påvirket totalunderentreprenørens utførelse av kontraktsarbeidet. 

For å vurdere dette, sammenliknet retten situasjonen på byggeplass med og uten totalentreprenørens forhold. Lagmannsretten kom til at arbeidet hadde blitt forstyrret av forhold som var totalentreprenørens risiko. 

For å dokumentere dette, hadde totalunderentreprenøren blant annet videoer som viste at arbeidene ikke var klare for montasje og at tilkomsten var begrenset. Det gjorde at det ikke var mulig å arbeide effektivt og at flere fag måtte arbeide parallelt. Det ble også påpekt at leietakers innflytting i lokalene begrenset adkomsten ytterligere. 

Det var etter lagmannsrettens vurdering ingen forhold som tilsa at totalunderentreprenør hadde undervurdert kompleksiteten i prosjektet eller feilprosjektert. Lagmannsretten konkluderte derfor med at totalentreprenøren måtte bære risikoen for disse forholdene. 

Trinn 2: Kravet til årsakssammenheng

Det andre spørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom forholdene som forstyrret produktiviteten og utgiftene som totalunderentreprenøren krevde dekket. 

Lagmannsretten uttaler at det ikke kan oppstilles et krav om å identifisere hver enkelt arbeidsoperasjon som har vært påvirket av byggherrens forhold. Det kan heller ikke kreves at den enkelte ansatte fortløpende fører timelister over ineffektivitet, ettersom dette kan være vanskelig for den enkelte ansatte å vurdere til enhver tid. 

Utgiftene bestod i stor grad av lønn til montører og ansatte for økt timeantall. Ettersom flere personer måtte utføre arbeid samtidig og etter at leietaker hadde flyttet inn, ble hver arbeidstime mindre produktiv enn normalt. 

Retten konkluderte med at kravet til årsakssammenheng var oppfylt. 

Etter rettens oppfatning var nær sagt alle aktiviteter blitt påvirket av totalentreprenørens forhold. Påberopt ineffektivitet og merutgifter var derfor sannsynliggjort. I vurderingen ble følgende dokumentasjon vektlagt: 

• Forhåndsvarsel om at «plunder og heft» ville oppstå
• Beskrivelse av hindringene på arbeidene underveis, som ble sendt til totalentreprenøren
• Fortløpende vurdering av ineffektiviteten på produksjonen, beregnet med en ineffektivitetsprosent uke for uke.
• Videoer som prosjektleder hadde tatt underveis.
• Forklaringene til prosjektleder i etterkant, støttet opp av de tidsnære bevisene. 

Selv om totalunderentreprenøren kunne ha fremlagt sine observasjoner tidligere, mente retten at kravet ikke var tapt, og heller ikke at beskrivelsene var mindre relevante. Det ble særlig vist til at det var forhåndsvarslet, som viser viktigheten av å sende varsler så tidlig som mulig. 

Dommens betydning for bransjen

Lagmannsrettens dom er et tydelig signal på at beviskravet for «plunder og heft» ikke nødvendigvis er så strengt som enkelte har tatt til orde for etter Høyesteretts avgjørelse i HAB-dommen. Saken illustrer at en domstol vil gjøre en helhetlig vurdering av bevisbildet, hvor både tidsnære bevis og etterfølgende vitneforklaringer er relevante. Oppsummert viser dommen at «plunder og heft»-krav kan underbygges med et rimelig dokumentasjonsnivå. 

I denne saken mente lagmannsretten det var tilstrekkelig at entreprenøren hadde sendt forhåndsvarsel om plunder og heft, beskrevet forstyrrelsene underveis og senere fulgt opp med et krav om plunder og heft, videoer som dokumenterte redusert produktivitet, prosjektleders forklaring for retten og beregning av ineffektivitet som ble gjort underveis.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.