Innlegg: Ny dom fra Høyesterett – én mindre felle for entreprenøren

Høyesterett konkluderte enstemmig med at det ikke var tilstrekkelig å bare sende forliksklage for å beholde kravet sitt etter NS 8407 pkt 35.2. Videre konkluderes det med at fristen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er en materiell foreldelsesfrist som gjør at ettårsfristen i tvistelovens § 18-3 andre ledd kommer til anvendelse.

Sakens Bakgrunn
Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør etter en kontrakt om totalentreprise. KF Entreprenør AS og Oslo kommune inngikk i desember 2017 kontrakt om refundamentering og rehabilitering av en barnehage i Oslo. Avtalen mellom partene var regulert av NS 8407. KF Entreprenør fremmet krav om 12 millioner kroner for vederlagsjustering og fristforlenging. Både tingretten og lagmannsretten konkluderte med at det gjaldt en tre måneders frist for å ta ut stevning etter innstillingen i forliksrådet jf. tvisteloven § 18-3 tredje ledd, og at entreprenørens krav derfor var gått tapt.

Rettslige utgangspunkter
En totalentreprenør som mottar avslag på sitt varsel om vederlagsjustering eller fristforlengelse må enten kreve spørsmålet avgjort av en oppmann før overtakelsen, eller ta nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang eller voldgift senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden, jf. NS 8407 pkt. 35.2. Dersom slike skritt ikke tas, mister han kravet sitt mot byggherren.

Etter bestemmelsens bokstav b er det krav om at entreprenøren skal «ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang» innen 8 måneder fra overtakelsen. Spørsmålet i saken var hva som krevdes for å «iverksette» ordinær rettergang. Dersom å ta ut forliksklage ikke var tilstrekkelig for å ivareta sitt krav, var spørsmålet hvilken frist i tvisteloven § 18-3 som gjaldt for å ta ut stevning i tide.

Tvisteloven § 18-3 regulerer tidspunktet for når virkningen av saksanlegg inntrer og opphører. Bestemmelsens andre ledd fastslår at i de tilfeller der foreldelse er avbrutt ved forliksklage, så opphører denne virkningen dersom stevning ikke er tatt ut innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken. Tredje ledd, som etter ordlyden knytter seg til lovbestemte søksmålsfrister, gir anvisning på en frist på tre måneder til å ta ut stevning fra søksmålet avvises eller ender uten dom. Resultatet av å oversitte disse fristene er at den fristavbrytende virkningen opphører, og kravet vil gå tapt.

Høyesteretts vurdering og resultat
Høyesterett vurderte spørsmålet om entreprenørens krav var gått tapt i to deler. Det første spørsmålet gjaldt tolkningen av NS 8407 punkt 35.2 bokstav b. Spørsmålet var hvilke krav til rettslig aktivitet vilkåret om at det må tas «nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang» stiller.

Førstvoterende tolker ordlyden «iverksette» og mener at den ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konkludere med at å ta ut forliksklage er tilstrekkelig for at ordinær rettergang er iverksatt. Ordet tolkes i lys av NS 8407 pkt. 50.4 som fastsetter at tvistene skal «avgjøres» ved ordinær rettergang. En innstilling i forliksrådet avgjør som kjent ikke tvisten.

Videre legges det vekt på de grunnleggende formålene bak bestemmelsen, som er hensynet til fremdrift og hensynet til å få avklart tvister. Begge formål tilsa at det ikke var tilstrekkelig å sende forliksklage i en sak som ble innstilt. Med bakgrunn i formålet og forhistorien til bestemmelsen konkluderer førstvoterende med at det ikke vil være tilstrekkelig til å «iverksette ordinær rettergang» å sende forliksklage innen fristen i 35.2 bokstav b dersom forliksklagen blir innstilt.

Det neste spørsmålet som måtte behandles var hvorvidt entreprenøren hadde tatt ut stevning i tide. Tvisteloven § 18-3 regulerer virkninger og opphør av saksanlegg. Fristen for å ta ut stevning er ett år etter § 18-3 andre ledd og tre måneder etter tredje ledd. Høyesterett starter med å drøfte bestemmelsens andre ledd som lyder slik:

«Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken»

Førstvoterende konkluderer med at det ikke kan utledes av ordlyden «foreldelse» at bestemmelsen bare gjelder for lovfestede foreldelsesfrister og ikke avtalte foreldelsesfrister. Videre legges det til grunn at regler som etter sitt innhold er søksmålsfrister faller utenfor bestemmelsen. Høyesterett drøfter deretter om NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er en materiell foreldelsesfrist.

Førstvoterende konkluderer med at regelen i NS 8407 punkt 35.2 bokstav b er en lovlig avtalt materiell foreldelsesfrist. Det ble lagt avgjørende vekt på at regelen har kjennetegnene til en materiell foreldelsesregel, og at både ordlyden og systematikken i standardkontrakten ellers tilsier at det er en foreldelsesregel. I samme retning trakk både forhistorien til og praktiseringen av kontrakten.

Resultatet i saken ble at entreprenøren måtte ta ut stevning innenfor fristen på ett år i tvisteloven § 18-3 andre ledd etter at forliksklagen var innstilt for å ikke tape kravene sine. Stevningen var dermed tatt ut rettidig.

Oppsummering
Saken gir en viktig og prinsipiell avklaring på spørsmålet om når entreprenøren må ta ut søksmål for å ivareta sine krav på fristforlengelse og vederlagsjustering.

De tidligere instansers avgjørelser ga anvisning på en tolkning av tvisteloven som var i strid med en naturlig forståelse av ordlyden «annen lovgivning» i § 18-3 første ledd. Hvis lagmannsrettens avgjørelse hadde blitt stående kunne det medført en mulig felle for entreprenøren, som igjen kunne medført store tap av ellers rettmessige krav. Dette gjelder bl.a. sett i lys av at praksisen etter NS 3431 og den gamle tvistemålsloven § 66 var en generell frist på ett år for å følge opp henviste saker.

Høyesteretts konklusjon innebærer at entreprenøren har en frist på ett år til å ta ut stevning fra forliksklagen er innstilt, før kravet går tapt. Dommen kan leses i sin helhet her.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.