Innlegg: Innleie, tjenestekjøp eller ansettelse? Feilvurderinger kan slå utbygger konkurs

Av et nylig vedtak fra Skatteklagenemnda fremgår at Skatteetaten godtar dobbeltbeskatning, og skattekontoret har i tre nylige saker ilagt 40 % tilleggsavgift. Dette er lett å unngå om man er i forkant, men blir en endelig kostnad for utbygger om vurderingene er feil.

Trehodet troll – tjenestekjøp, innleie, og ansettelse
Arbeidsrettslig er det stor forskjell mellom tilknytningsformene i arbeidslivet. Hovedskillet går mellom kjøp av tjenester (oppdrag) og bruk av ansatte til å få utført bedriftens arbeidsoppgaver. Kjøp av tjenester bygger på en avtale mellom selger av tjenesten (oppdragstaker) og kjøper av tjenesten (oppdragsgiver). Tjenestekjøp reguleres av avtalen mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Tjenestekjøp faller utenfor arbeidsrettens område. Tjenestekjøp karakteriseres av at oppdragstaker har ledelses- og resultatansvar for levering av tjenesten. Er det derimot oppdragsgiver som har ledelses- og resultatansvaret for utførelsens av arbeidsoppgavene, står vi overfor et ansettelsesforhold eller innleie av arbeidskraft, men ikke et tjenestekjøp.

Hovedregelen
Ved bruk av ansatte til å få utført bedriftens arbeidsoppgaver er hovedregelen i norsk rett at arbeidstakere skal være fast ansatt. Det står ikke arbeidsgiver fritt å benytte midlertidig ansettelse eller innleie. Det er kun i de snevre tilfeller arbeidsmiljøloven tillater det. Bryter man arbeidsmiljøloven på dette punkt kan det bli dyrt.

Leie av arbeidskraft vs tjenestekjøp
Leie av arbeidskraft er en hybrid mellom tjenestekjøp og ansettelse. Enkelt sagt er leie av arbeidskraft kjøp av tiden til en arbeidstaker som har en bestemt kompetanse. Arbeidstakeren er i slike situasjoner fast ansatt hos utleieren. Utleieren garanterer bare for at arbeidstakeren stiller sin arbeidskraft til disposisjon for innleier til avtalt tid og sted, og at arbeidstakeren har avtalt kompetanse. Med andre ord har ikke utleieren et ledelses- eller resultatansvar overfor leietakeren for de oppgaver som arbeidstakeren utfører. Det er innleier som, på tilsvarende måte som med egne ansatte, disponerer den innleiede arbeidstakeren til de oppgaver innleier ønsker utført. Etter de nye reglene om innleie som trådte i kraft 1. april, er innleie fra bemanningsbyråer i praksis kun tillatt ved vikariater. Vikariat vil si at den innleide skal erstatte arbeidstakeren hos innleier som er borte på grunn av sykdom., foreldrepermisjon eller annet. Ved ulovlig innleie kan den innleide kreve fast ansettelse hos innleier.

Feilklassifisering kan gi store økonomiske konsekvenser
Konsekvensen av å bruke feil tilknytningsform for å få utført arbeidsoppgavene bedriften har behov for kan bli dramatiske. Dersom bedriften har definert utførelsen av oppgaver som tjenestekjøp når det egentlig er tale om ansettelse, vil bedriften være ansvarlig for feriepenger, arbeidsgiveravgift, pensjonspremiebetaling og eventuell overtid. Dette kommer i tillegg til det bedriften har betalt som honorar for det den feilaktig har definert som tjenestekjøp. Det er ikke uvanlig at denne type feil skjer, særlig ved bruk av enkeltpersonforetak eller mindre selskaper eid av én eller et fåtall personer.

Feil bruk av innleie kan også få store økonomiske konsekvenser. Den innleiede kan kreve seg fast ansatte i innleiebedriften som da får en ekstra ansatt som det skal betales lønn og feriepenger til, i tillegg til arbeidsgiveravgift, pensjonspremie, forsikringer mv.

Stendidommene og Baosdommen viser hvilke alvorlige økonomiske konsekvenser feilklassifisering kan ha for bedrifter med millionbeløp i ekstra kostander. Gode kontrakter som innebærer riktig klassifisering, er viktig. Like viktig er det at de faktiske forhold er i overensstemmelse med kontrakten. Dersom terrenget ikke lenger stemmer med kartet, er det viktig å foreta nødvendige endringer av betalingsstrømmer umiddelbart.

MVA-kostnadene kan bli enorme – nye kontrollsaker fra Skatteetaten
I tre nylige kontrollsaker ble en norsk utbygger etterberegnet for mange millioner i merverdiavgift og fikk 40 % tilleggsavgift på toppen. Skatteetaten mente at utbyggerne hadde feilvurdert et kjøp som «håndverkertjenester» når det egentlig var tale om innleie av personell.

I de konkrete sakene hadde tre boligutbyggere inngått avtale om kjøp av håndverkertjenester – dvs. en underentreprise - med et selskap som var hjemmehørende i utlandet. I avtalene ble det gjort klart at den utenlandske håndverkervirksomheten skulle ha et resultatansvar for sine leveranser til den norske utbyggeren.

Tidlig i prosjektet ble det klart at håndverkerne ikke holdt det faglige nivået som er nødvendig ved bygging av boliger i Norge. For å sikre at boligene ble bygget med tilstrekkelig god kvalitet tok de norske utbyggerne over instruksjonen av håndverkerne. Ettersom utbyggerne ga håndverkerne instruksjoner om hvordan de skulle gjennomføre arbeidet, var det unaturlig at den utenlandske håndverkervirksomheten fortsatt skulle ha resultatansvar overfor de norske utbyggerne. Det formelle avtaleverket – dvs. kontrakten - ble likevel ikke endret. Selger fakturerte de norske utbyggerne med tillegg av norsk merverdiavgift.

Når prosjektene var ferdigstilt tok Skatteetaten ut avgiftskontroll mot utbyggerne. Skatteetaten viste til at de norske utbyggerne instruerte de utenlandske arbeiderne og at håndverkervirksomheten ikke hadde resultatansvar. På dette grunnlag anførte Skatteetaten at tjenestene ikke lenger var å anse som en «håndverkertjeneste», men derimot innleie av personell. Etter merverdiavgiftsreglene vil denne omklassifiseringen få store konsekvenser ettersom «håndverkertjenester» følger helt andre merverdiavgiftsregler enn utleie av arbeidskraft. Salg av håndverkertjenester er såkalte stedbundne tjenester som innebærer at det er selger som skal beregne og innbetale merverdiavgift til staten – slik partene allerede hadde gjort. Men utleie av arbeidskraft er definert som «fjernleverbare tjenester» og innebærer at det er kjøper – dvs. de norske utbyggerne – som er forpliktet til å beregne og innbetale merverdiavgiften til staten.

Skatteetaten la derfor til grunn at utbyggerne skulle beregnet innførselsmerverdiavgift av kjøpet, og etterberegnet de norske utbyggerne for flere millioner. I tillegg mente Skatteetaten at det var grovt uaktsomt av utbyggerne å misforstå reglene på dette punkt og ila derfor hele 40 % tilleggsavgift på toppen av det «unndratte» beløpet. Dette til tross for at utbyggerne allerede hadde betalt merverdiavgift til den utenlandske aktøren - dvs. at utbygger ble dobbeltbeskattet.

Vedtakene ble heldigvis opphevet i Skatteklagenemnda etter bistand fra Advokatfirmaet Føyen (pga omstendigheter som var spesifikke for de konkrete sakene). Men det er verdt å merke seg at både Skatteetaten og Skatteklagenemnda uttaler at problemstillingen er reell og at avgiftsmyndighetene godtar dobbeltbeskatning i slike tilfeller.

Norske utbyggere bør derfor være sikre på hvorvidt kjøpet skal klassifiseres innleie av personell, eller kjøp av tjenester som kan anses å være stedbundne til Norge. Utbygger bør også besørge at kontraktene inneholder bestemmelser som verner utbygger i tilfeller hvor Skatteetaten skulle omklassifisere kjøpet. På nåværende tidspunkt gir ikke standardkontraktene, på langt nær, et godt nok vern.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.