Innlegg: Entreprenørens frist for å reise søksmål har fått sin avklaring i Høyesterett

Spørsmålet for Høyesterett var om NS 8407 pkt. 35.2 andre ledd bokstav b er en foreldelsesfrist, som gir entreprenøren ett år på å ta ut stevning etter at forliksrådet har innstilt behandlingen, jf. tvisteloven § 18-3 andre ledd, eller om det er en søksmålsfrist som faller inn under tremånedersfristen i tvisteloven § 18-3 tredje ledd.

Saken bakgrunn og rettslige problemstilling
Etter NS 8407 pkt. 35.2 bokstav b må entreprenøren "ta de nødvendige skritt for å iverksette ordinær rettergang (…), senest åtte måneder etter overtakelsen av hele kontraktsgjenstanden, men mindre partene blir enige om en lengre frist". Videre følger det av pkt. 35.2 andre ledd at "Gjør totalentreprenøren ikke det, taper han sitt krav mot byggherren."

Etter at forliksrådet innstilte behandlingen av saken den 22. juni 2020, sendte KF Entreprenør inn stevningen til Oslo tingrett den 22. desember 2020, altså seks måneder etter at forliksrådet innstilte behandlingen.

I tvisteloven § 18-3 andre ledd står det at:
"Når foreldelse er avbrutt ved forliksklage, opphører denne virkningen dersom stevning, eller eventuelt forliksklage, ikke er sendt til retten innen ett år fra forliksrådet innstilte behandlingen av saken."

I tvisteloven § 18-3 tredje ledd står det at:
"Hvis søksmålet avvises eller ellers ender uten dom, og saksøkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, er virkningen etter første ledd fortsatt i kraft hvis kravet reises i nytt søksmål innen tre måneder fra kjennelsen ble forkynt for saksøkeren."

Dette betyr at lovgiver har oppstilt to forskjellige frister for å ta ut stevning. Den ene er på ett år, og gjelder foreldelsesfrister, mens den andre er på tre måneder og gjelder andre tilfeller. Ettersom KF Entreprenør tok ut stevning seks måneder etter at forliksrådet innstilte saken, ville kravet vært tapt om NS 8407 pkt. 35.2 andre ledd var en søksmålsfrist, mens kravet var behold om bestemmelsen var en foreldelsesfrist.

Høyesteretts vurdering og resultat
Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden i punkt 35.2 bokstav b. Denne sier at entreprenøren «taper» sitt krav mot byggherren ved overskridelse av fristen. Høyesterett tolket dette, med støtte i tidligere rettspraksis (HR-2021-2405-A) og juridisk teori, som en foreldelsesfrist, ettersom kravet vil falle bort dersom fristen ikke overholdes.

Oslo kommunes argumentasjon om at bestemmelsen har mer karakter av å være en form for reklamasjonsfrist avfeide Høyesterett med at reklamasjonsbegrepet i NS 8407 er knyttet opp mot byggherrens mangelskrav, og de fristene som gjelder i den anledningen, mens entreprenørens krav på fristforlengelse og vederlagsjustering følger systemet for endringsordrer. Høyesterett mente dette var to forskjellige typer krav, og at var det lite naturlig å sammenligne disse med hverandre.

Høyesterett la også vekt på forhistorien til NS 8407, og viste til at det gjaldt en frist på ett år etter den tidligere NS 3431, og at det ikke var holdepunkter for at denne var tenkt endret.

Etter en forholdsvis kort drøftelse, konkluderte Høyesterett med at fristen i NS 8407 pkt. 35.2 andre ledd er en foreldelsesfrist, og at fristen for å ta ut stevning derfor er ett år etter at forliksrådet innstiller sin saksbehandling, jf. tvisteloven § 18-3 andre ledd.

Avsluttende merknader
Etter vår mening landet Høyesterett på det riktige resultatet. Vi har også inntrykk av at det er en godt innarbeidet oppfatning både blant aktørene i bransjen og blant advokater at entreprenøren, etter å ha avbrutt åttemånedersfristen etter NS 8407 pkt. 35.2 andre ledd bokstav b med en forliksklage, har ett år på å ta ut stevning etter at forliksrådet har innstilt behandlingen. Det motsatte resultatet ville i så måte vært et brudd med en etablert oppfatning.

Videre visere tvisten mellom KF Entreprenør og Oslo kommune at det ikke alltid er lett å avgjøre om en frist er en foreldelsesfrist eller ikke, og med det enten faller innenfor tvisteloven § 18-3 andre ledd eller § 18-3 tredje ledd. Det er da lett å spørre seg om det egentlig er behov for to forskjellige frister. Kanskje bør en diskusjon om hvorvidt tremånedersfristen etter tvisteloven § 18-3 tredje ledd egentlig er en god ide løftes fram i lyset? Det er i alle fall ikke utenkelig at noen går i den "fellen" i framtiden.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.