Byggma-milliardæren elsker å være herre i eget hus

– De beste årene mine har vært årene som selvstendig næringsdrivende. For å si det folkelig: Det er ingen som kan ta deg. Du kontrollerer generalforsamlingen, styret og ledelsen, og er den ultimate beslutningstaker. Å bruke den makten og ikke misbruke den, det krever også den ultimate ydmykhet, men når jeg først har regnet på tallene og sett synergiene, da er jeg ganske fryktløs. Da gyver jeg løs på det, sier Geir Drangsland.

Sommeren og høsten 2022 gjøv Drangsland løs på Norske Skog ASA i hva Finansavisen i 2023 omtalte som et «raid». Gjennom Byggma ASA og sitt eget investeringsselskap Drangsland Kapital har han sikret seg nesten en fjerdedel av konsernet, og er største eier.

– Det er i utgangspunktet ikke noe for hvermannsen, vedgår Drangsland.

1. september i fjor ble det også klart at den mangeårige Byggma-sjefen fratrer som konsernsjef i byggevareselskapet for å ta over konsernsjefjobben i Norske Skog.

– Og du er ikke redd for at det skal gå «åt skogen»?

– Nei. Jeg tenker bare på hvordan det skal bli bedre. Jeg går ikke rundt og er redd, sier Norske Skog-sjefen.

En tid for alt

Eldstesønnen Conrad Lehne Drangsland er ansatt som ny konsernsjef i Byggma, og skal tiltre for fullt i stillingen fra 1. april i år. Drangsland senior er glad for å kunne overlate livsverket til sin egen sønn.

– Det er hyggelig å ha noen som er dyktige nok til å ta over i familien. Det er et privilegium og ingen selvfølge. Jeg har 100% tillit til at Conrad skal gjøre en ypperlig jobb i Byggma, ler Drangsland.

Selv om han forteller at han gjerne skulle ha fortsatt som Byggma-sjef, mener han det blir helt riktig å trekke seg som konsernsjef for å fokusere energien på Norske Skog.

– Min fratredelse var et vilkår for tiltredelsen som konsernsjef i Norske Skog. Det er 15.000 aksjonærer i Norske Skog, og de skal slippe å lure «Hvor legger du kraften, Geir?». Nå fjerner vi den usikkerheten. Samtidig forsvinner jeg ikke fra jordens overflate fordi jeg ikke lenger har tittelen konsernsjef. Det er fortsatt et familiefirma hvor jeg eier 89 prosent, og jeg har mye kontakt med min sønn, så min kunnskap fra 22 år som eier og leder i Byggma vil fortsatt kunne anvendes, sier 61-åringen.

– Hadde det ikke vært for Norske Skog, ville jeg fortsatt sittet som sjef for Byggma, for jeg synes det har vært veldig gøy, men det er en tid for alt. Jeg ønsker Conrad lykke til og håper han lykkes godt, legger han til.

Faller ikke langt fra stammen

Geir Olav Drangsland tar imot Byggeindustrien hjemme i Holmenkollen, hvor han flyttet inn i 2020 etter en budrunde som endte på 95 millioner kroner.

– Og jeg hadde jo lovet en kopp Evergood også, sier 61-åringen muntert mens han setter på kaffetrakteren.

Drangsland har akkurat avsluttet en telefonsamtale, og han tar raskt på seg dressjakken før han setter seg ned ved kjøkkenbordet. Det er noe amerikansk ved ham der han benker seg ned på kjøkkenet med blanke sko på beina og et stort smil om munnen, men det er liten tvil om hvor 61-åringen faktisk kommer fra. Dette er en sørlending.

– Min mor var eldst av seks barn som vokste opp på Reme utenfor Lindesnes. Hun var lærer, og min far var lege. Han kom fra Lyngdal og Drangsland-slekten der. Jeg er veldig stolt av mine røtter, forteller Drangsland, som selv er vokst opp i Vennesla og Søgne.

Morfar Ånen Reme var en av fire brødre som i 1941 stiftet entreprenørselskapet Brødrene Reme, i dag BRG.

– Minnene mine fra bestefar, fra da jeg var seks-syv-åtte-ni år, var at han ofte kom hjem sent, og at han ofte hadde tilhenger på bilen, en Granada Gia, som var en fin bil på midten av 70-tallet. Han stod mye i telefonen og snakket om byggeprosjekter, forteller Drangsland.

I dag er mange av barndomsminnene hans nettopp knyttet til bestefaren og til Brødrene Reme.

– Bestefar gikk bort mens jeg studerte, så han involverte meg aldri i driften, men jeg ble beordret ut på byggeplasser fra jeg var 13 år, og ble satt til å gjøre oppgaver som var lavest på hierarkiet. Jeg monterte forskalingslemmer, støpte, og rev forskaling. Jeg renset verktøy for murerne og renset spiker og dirigerte heislast rundt på byggeplassen. Så man kan jo si at jeg var med på å bygge. På Arendal rådhus var de litt sent ute med overleveringen, og da kom bestefar opp til huset vårt i Søgne klokken seks om morgenen og fylte opp bilen med meg og søsknene mine – inn til Arendal og alle mann til pumpene med å feie trappeløp og slikt. Ting måtte bare skje, ler Drangsland.

– Det er sikkert ikke vanlig å ha en bestefar som holder på sånn, men det er gode minner, legger han til.

Imperiebygger

Drangsland tror nok han deler en del DNA med gründer-bestefaren.

– Jeg ser jo at jeg har en sterk skapertrang. Kollegene mine ser på hvordan ting er, men jeg ser hele tiden på hvordan ting kan bli, og hvordan de kan bli bedre – muligheter. Det er nok en nødvendig egenskap hvis du skal opp og frem i livet. Jeg har ikke blitt lært opp til dette i Brødrene Reme, men det ligger kanskje i blodet mitt. Da jeg begynte å kjøpe opp Huntonit, Uldal og Forestia på begynnelsen av 2000-tallet fikk jeg høre fra banken: «Vi kjenner typen. Du er det vi kaller for en naturlig imperiebygger».

Byggma-eieren humrer for seg selv og sipper fra kaffekoppen.

Imperiet har han bygget, men det var ikke det han opprinnelig satte ut for å gjøre.

– Da jeg kom inn på Handelshøyskolen BI for å utdanne meg til siviløkonom, tenkte jeg bare at «Tenk hvis du en gang kan bli økonomisjef, Geir! Da har du virkelig gjort det bra».

Byggevaremilliardæren ler litt for seg selv. Han har jo gjort det ganske bra etter hvert.

Som ferdigutdannet siviløkonom jobbet han først i Idun Fabrikker i Orkla-systemet, men etter fem år med ketchup, sennep, dressing og majones ønsket Drangsland litt mer variasjon i det faglige kostholdet, og søkte seg til jobben som økonomisjef i Elkjøp under administrerende direktør Thor Bjarmann.

– Bjarmann er et av de største forretningstalentene Norge har fostret. Da jeg kom inn, hadde han vært i Elkjøp i ti år, og han hadde spist økonomiansvarlige til frokost. Men vi to ble en veldig god kombinasjon. Han hadde visjonene – jeg fikk det til å skje, forteller Drangsland.

Drangsland fikk på plass en emisjon på 150 millioner kroner for å gjøre oppkjøp, reiste rundt, sikret avtaler og bidro, sammen med sin sjef og mentor, til å gjøre Elkjøp til en nordisk gigant. Han ble raskt forfremmet fra økonomisjef, og var i en alder av 29 år den yngste økonomidirektøren på Oslo Børs.

Det gikk i ett, og Thor Bjarmann var en streng sjef som sa tydelig ifra hvis man var så mye som fem minutter for sen på kontoret.

– Jeg tenkte at hvis det skulle være slik livet ut, ville jeg ikke få noe tid til barn og familie, og jeg hadde et ønske om en så banal ting som å trene fotballaget til min eldste sønn. Det har vært et viktig valg for meg å alltid prioritere familien foran jobben. Da jeg fikk et tilbud om jobb som finansdirektør i Avantor, utløste det at jeg kunne selge aksjene mine i Elkjøp, forteller Drangsland.

Frikjøpt

Han var 31 år gammel og plutselig hadde han ti-elleve millioner kroner å rutte med. Drangsland var allerede gjeldfri etter noen gode år med utbytte i Elkjøp, men nå kunne han kjøpe drømmehytten på Hovden og fortsatt sitte igjen med mer penger enn han noensinne hadde hatt.

– Det var en sterk frihetsfølelse, minnes Drangsland.

Hjertet hans har alltid banket ekstra for Sørlandet, og da Lyngdal-bedriften Fibo-Trespo ble lagt ut for salg i 1999, så Drangsland en stor mulighet til å følge både hjerte og forretningssansen.

– Norske skog gjorde den genistreken – anførselstegn – at de solgte byggevareselskapene sine; de solgte Moelven, Alloc, Fiboen, de solgte fallrettighetene sine, samtidig som de lånte 20 milliarder kroner for å kjøpe avispapirfabrikker over hele verden i ‘98-’99. Dette gjorde de etter at Boston Consulting Group hadde lagt en rapport på styrebordet i Norske Skog hvor de ba dem være oppmerksomme på at det er noe som heter internett, som kan påvirke etterspørselen etter avispapir. Styret så på hverandre og sa at dette tror vi ikke noe på … Dette skulle vært obligatorisk på Handelshøyskolen BI som case på hvor galt det kan gå hvis du har inkompetente styremedlemmer. Største industriskandalen i Norge – kjempekonkurs 15 år senere.

Drangsland rister oppgitt på hodet. Men fiaskoen skapte også muligheter for en sulten sørlending med ekstra kapital.

Han startet med å kjøpe opp platefabrikken Fibo-Trespo for mindre enn halvparten av hva selskapet først ble lagt ut for av Norske Skog. Deretter kjøpte han 40 prosent av Byggma og fusjonerte fabrikken sin inn i byggevareselskapet. Drangsland fulgte dette opp med enda et oppkjøp fra Norske Skog, denne gangen sponplateprodusenten Forestia. Litt etter litt har han bygget en portefølje av byggevareselskaper som er lagt inn under Byggma, som han i dag eier 89 prosent av.

Vinnerskaller

Og Drangsland har ikke sittet stille som eier. Fibo-Trespo gikk fra å tjene tre millioner kroner i året ved oppkjøpet til 70 millioner kroner i 2015, da Byggma solgte selskapet for 470 millioner kroner, nesten 20 ganger den opprinnelige kjøpsprisen. Forestia har fulgt samme kurve, med et årsresultat på fem millioner ved oppkjøpet til et gjennomsnitt på 150 millioner kroner de siste tre årene.

– Vi har introdusert masse nye produkter, og her får skapertrangen min en arena å utspille seg på. I tillegg til å være blåruss oppfatter jeg meg som sterkt industriell, og jeg er veldig opptatt av produktutvikling. Jeg er ikke ingeniør, men jeg har vært god til å identifisere hvem som er de viktigste personene i fabrikkene mine, og sammen med dem har jeg etablert produktutviklingsprosjekter som har gått godt.

Geir Drangsland beskrives som en sjef med gode evner til både strategi og operasjonell drift, en mann med mye mot og sterk pågangskraft. Beskrivelsen er til forveksling lik Drangslands egen beskrivelse av sin gamle sjef og store forbilde Thor Bjarmann.

Det er heller ikke tilfeldig.

– Mange av de tingene jeg så opp til med ham, er ting jeg har prøvd å tilegne meg selv, så jeg ligner nok veldig, forteller han.

Og det til tross for at han selv opplevde et arbeidsregime under Bjarmann som ikke lot seg forene med barn og familie. Drangsland tror han har blitt lettere å jobbe for med årene.

– Hvis noe ikke var bra før, kunne jeg nok være ganske tydelig. Jeg var ung og litt mer «rookie», og jeg hadde jo lånt penger, så ting måtte kaste av seg! Det er en sjefs plikt å stille krav, men så er det jo måten man gjør det på … Det kunne nok oppleves litt brutalt å starte å jobbe med meg, men det er nesten ingen som har sluttet hos meg. Jeg er mindre streng nå, og det forvirrer nok mange av kollegene mine. Jeg kan av og til spørre meg selv om jeg er like god i dag som jeg var. Begynner jeg å bli litt lat, litt mindre fokusert? Men jeg tror ikke jeg er latere enn før – jeg jobber bare på en litt mykere måte, søker bekreftelse i stedet for å bare beordre, backer kollegene mine mer.

Drangsland ser tankefull ut, og gløtter ut over kjøkkenbordet og ut i den åpne stua. Kollen-tåka omkranser villaen og gjør de store vinduene ut mot Oslo til en eneste stor grå-hvit skjerm.

Det var en historie om en norsk OL-helt som fikk Drangsland til å myke opp sin egen stil.

– Før OL i ’94 ble Johann Olav Koss bare nummer tre i EM, og treneren hans sa til ham at utgangene på svingene var dårlige. Han trente og trente, men «Utgangen på svingene er dårlige, Johann», var beskjeden han fikk. Og svingene ble ikke noe bedre. Men så la treneren om strategien, og begynte å gi tilbakemelding om at «Du går veldig bra på langsidene», og da ble svingene gode. Koss tok tre OL-gull på Lillehammer. Ingen blir gode av å få kjeft, sier Drangsland.

Bra på langsidene

Selv er Drangsland også best på langsidene. Langsiktig utvikling og vekst har hele tiden vært fokuset hans i utviklingen av Byggma-konsernet.

– Jeg har bygget opp Byggma med to tomme hender, og har utviklet det som kan kalles en ryggmargsrefleks for hva som er riktig å gjøre. Conrad kommer nå inn i tidenes nedtur i byggebransjen, men som han sier selv, kan det bare gå én vei derifra. Norske Skog har ingenting med byggebransjen å gjøre, og jeg føler nok litt savn, men siden jeg fortsatt er eier av en av de største byggevareprodusentene i Norge, føler jeg heller ikke at jeg har forlatt bransjen helt, sier Drangsland.

Norske Skog-sjefen står i dag omtrent midt på Kapitals liste over de 400 rikeste menneskene i Norge. Rikdommen har Drangsland et rimelig ukomplisert forhold til.

– Det er egentlig bare en veldig god følelse. Det er jo de som sier at penger er et problem, men jeg ser ingen nedside med det. Sammenlignet med å ha vært fattig student og jobbet i alle helger og ferier, lånt penger og sittet på gjeld, og så gå over til å slippe å tenke på regninger, bli selvstendig næringsdrivende og herre i mitt eget hus … Den frihetsfølelsen har jeg utnyttet for det den er verd, smiler han.

I garasjen står to Porscher – en Panamera Turbo S og en Taican Turbo S – samt en Bentley Continental GT omgitt av flere terrengsykler. Mens bilene er en kostbar luksus Drangsland liker å unne seg, er skisporene og sykkelstiene i Nordmarka en ganske kostnadsfri hverdagsglede som han setter stor pris på. Han har alltid vært glad i å bevege seg, og gym pleide å være hans beste fag.

– Jeg har trent barna mine i fotball, og jeg er fortsatt glad i å dra til England med familie og venner for å se fotball der. Liverpool er mitt lag, men så har jeg forsømt meg litt i barneoppdragelsen der, for guttene mine er Manchester United, og det er ikke greit.

Som tenåring på hybel i Kristiansand spilte Drangsland for Start, som på den tiden hadde et av Norges aller beste juniorlag, og da han startet på BI i Oslo, fikk han plass som spiss på Bærums førstedivisjonslag. Asker og Bærums Budstikke beskrev den 22 år gamle Geir Drangsland som en mangelvare i norsk fotball: «En kraftig spiss som også har hurtighet. Med solid bakkekontakt og en stor porsjon selvtillit kan både Bærum og den blide sørlendingen få adskillig å smile over i fremtiden».

Drangsland smiler, og han er enig i at han har mye å smile over.

Han nikker bort mot et stort maleri på veggen.

– Det er faktisk Magne Furuholmen som har malt det der. Det er sjelden jeg sitter i stua og hører på musikk, men jeg drar mye på fabrikkene, og da er bilen min kokong. Da er det The Cure, Aha og U2, jeg liker Coldplay, CC Cowboys, og Morten Abel er jeg stor fan av, Tears for Fears, Highasakite, Röyksopp, Peter Gabriel, og også Stones … Hjemme liker jeg å koble av med å se på TV, og jeg starter alltid dagen med å sitte her ved kjøkkenbordet, sippe til Evergood og tenke på muligheter.

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgaven av Byggeindustrien.