Rørleggerne Avløyp lever opp til navnet

– Da sjefen min sendte inn beskjed om at jeg var tatt opp som lærling hos dem, fikk han en streng epost tilbake om at han ikke kunne tulle med slikt, humrer rørlegger Aleksander Avløyp.

Søskenbarnet Christopher Avløyp snøfter litt i kaffekoppen. Problemstillingen er på ingen måte ukjent for ham.

– Ja, hver eneste gang jeg introduserer meg, er reaksjonen stort sett den samme: Kødder du?!

Rørleggerne Avløyp

Avløyp-slekta kommer fra helt ytterst i løpet til Sognefjorden, et lite sted kalt Avløypet i Solund kommune. Så vidt de vet, er fetterne Aleksander og Christopher de eneste som på daglig basis jobber med avløp.

Christopher Avløyp var lenge den eneste rørleggeren i familien, men etter å først ha forsøkt seg som bilmekaniker, måtte Aleksander Avløyp se seg om etter en jobb som ikke krevde at han tilbrakte hele arbeidsdagen på betonggulv.

– Det var veldig tilfeldig at det ble rørlegger. Jeg hadde en kamerat som var taktekker og en som jobbet hos Svalland VVS. Jeg søkte om læreplass begge steder, og fikk først svar fra Svalland. Hadde de svart noen timer senere, ville jeg nok tekket tak i dag, forteller Aleksander Avløyp.

Begge Avløypene er sikre i sin sak om at de har havnet i riktig yrke, navn eller ikke navn. Mens Aleksander Avløyp er servicerørlegger hos Svalland VVS, er Christopher Avløyp rørleggerbas for Arna og Åsane Rørleggerservice på første byggetrinn av Barne- og ungdomssjukehuset på Haukeland. Begge holder til i Bergen.

Om det blir aktuelt for dem å starte for seg selv for å virkelig løfte frem Avløyp-navnet, er de litt usikre på.

– Folk har jo sagt i alle år at jeg må gjøre det, og tanken er nok noe som streifer alle en gang i løpet av karrieren. Men jeg har skjønt at jeg kanskje ikke er strukturert nok til å drive for meg selv, og så er det veldig fint å være ansatt også, sier Christopher Avløyp.

– Da blir det i så fall om å gjøre å være først ute, sier fetteren lurt. Den eldre Avløyp-fetteren skvetter litt til.

– Da tror jeg nesten at jeg hadde blitt litt sur, sier han.

Selv om ingen av dem egentlig har noen planer om å etablere Rørlegger Avløyp AS, er begge to stolte av navnet, og ønsker å verne om det.

– Vi får eventuelt starte opp sammen, blir de om sider enige om.

Byplanlegger Urban

I litt mer urbane omgivelser sentralt i Bergen sitter arkitekt og byplanlegger Susanne Urban.

Den østerrikskfødte arkitekten trives godt i Norge, tenker på seg selv som bergenser først og kosmopolitt siden. Men hun mener nordmenn ikke helt har forstått seg på urban utvikling.

– I Norge bygger man separate næringsklynger og boligfelt; det er ikke en by. Vi sitter fast i en sonedeling fra 50-tallet, mener Urban.

– Hva skal vi med områder som Barcode her i Norge? undrer hun.

Sammen med mannen sin driver hun Urban Rabbe Arkitekter, og har et mål om å være med på å utvikle en sunnere by i Bergen. Inn under dette målet går både utvikling av bygg med bedre innemiljø og utvikling av en by med mindre forurensing, bedre luft og godt tilrettelagte områder for gående og syklende.

– For å få en levende by er det viktig med funksjonsdeling i byggene. Hvis man får handel og næring i de lavere etasjene og boliger i toppen, får man lys og aktivitet på bakkeplan og attraktive boliger. Fortsatt får altfor mange nordmenn dårlig samvittighet for å være for urbane. Kaffe latte har jo nærmest blitt et skjellsord, påpeker Urban.

I Bergen har hun vært med på å eliminere behovet for rundt 1.300 biler og parkeringsplasser gjennom Bergen bildeling. Urban både bor og jobber i byen.

– Navnet forplikter jo. Folk husker meg nok litt bedre, og i gode stunder kan det gi litt styrke. Men det er jo bakgrunnen min, og ikke navnet, som gjør at jeg vet hva jeg snakker om, sier Urban.

– Da jeg flyttet fra Wien, den gang vi hadde telefonkataloger, utgjorde Urban-navnet seks sider i katalogen. Her i Norge deler jeg stort sett navn med butikker, så av og til får jeg post som skulle gått til forskjellige urbanbutikker, humrer hun.

Malermester Røed

Litt lengre ut av byen igjen, i Bergen-bydelen Laksevåg, er Malermester Kent Røed på jobb. Både navnet, logoen og arbeidstøyet har selvfølgelig samme fargen, selv om han må vedgå at dagens fargemote nok heller mer mot lyse gråtoner.

Selv er han svært knyttet til rødfargen.

– Rødt er befengt med glede og positive opplevelser. Det er en glad farge og lidenskapens og kjærlighetens farge, sier Røed.

Malermesteren har vært bevisst i bruken av eget navn i profilen. Han mener selv han har vært heldig med familienavnet han er født inn i.

– Jeg tror ikke navnet skjemmer noen. Men Røed-familien er kanskje litt skeptiske til å ha røde hus. Jeg tror ikke jeg vet om noen slektninger som har det, sier han og tenker seg om.

Han vedgår at det ikke er alle farger som hadde gjort seg like bra i navnet. Røed har inntrykk av at Vestlandet til en viss grad har vært litt skjermet for kriminelle elementer og svart arbeid i malerbransjen, men at denne utviklingen også skaper bekymring på hans side av landet.

– Svart hadde nok ikke vært et veldig heldig navn, nei. Jeg synes bransjen generelt er ryddig og fin, men jeg er veldig skeptisk til nettsider som Finn.no og Mitt anbud, som ikke stiller noen krav til de som formidler arbeid. Det er betenkelig og utrolig skuffende at man ikke kan kreve enkle ting som kemnerattest og yrkesskadeforsikring, og det åpner døren for kriminelle. Men jeg vil ikke svartmale. Helst vil jeg jo ha rødmaling, gliser Røed.

Han understreker at det er viktig at malermestrene tar ansvar for å verne om bransjen og om mesterbrevet, men vedgår at det for tiden er vanskelig å rekruttere til faget. Røed mener rådgivertjenesten i skolen fortsatt har en lang vei å gå for å hjelpe praktisk anlagte elever til å velge håndverkerfag.

Men han understreker at utfordringene ikke gir røde tall i malerbransjen.

– Mitt inntrykk er at de fleste selskapene gjør det godt. Vi har godt med oppdrag, og vi har ikke følt så mye på oljetendensene, sier han.

Og han har også god tro på Bergens røde menn.

– Brann har en ny storhetstid på gang. Rosenborg har dessverre mer moteriktige farger, men det er mer kraft i rødfargen vet du.

Byggmester Hamre

Da han var tømrerlærling i Larvik for nesten 20 år siden var hammeren alltid i beltet eller i hånda. I dag er byggmester Anders Berthling Hamre redd for at hammeren omtrent er et forsvinnende verktøy i en byggenæring i utvikling.

– Hammeren pleide å være det viktigste verktøyet jeg hadde; selve kjerneverktøyet. I dag bruker jeg den nesten ikke lenger. Det går så fort fremover, og elektriske hjelpemidler har gjort hammeren til et bi-redskap, sier Hamre.

Egentlig frykter han både for hammeren og for de som bruker den. Farfar Åsmund Hamre var i sin tid bøkker i egen fabrikk i Haugesund, og hamret dagen lang ut tretønner. I dag produseres stort sett tønnene i plast av maskiner, og bøkkeryrket er så godt som utdødd.

– Den norske håndverkeren er også en utdøende rase nå. Hus skal jo fortsatt bygges her, men vi er allerede helt avhengig av å importere arbeidskraften. Det er trist at dagens unge ikke synes å se verdien av denne typen arbeid, sier Hamre vemodig.

Det var heller ingen selvfølge at han skulle bli håndverker. Navnet Hamre var aldri noen pekepinn, og han gikk gjennom både skoletiden, læretiden og flere år i arbeid før han i det hele tatt ble gjort oppmerksom på hva som faktisk lå i navnet hans.

– Ja, det er kanskje litt rart, humrer han.

– Du er vel ung, og hodet ditt er et annet sted, men det var først da jeg begynte å jobbe som teatersnekker at alle plutselig syntes det var kjempefestlig med en snekker som het Hamre, sier Hamre.

Hamre jobber i dag som fast teatersnekker og scenemester ved Kunsthøyskolen i Oslo. Etter å ha primært jobbet med å oppføre eneboliger og gjennomføre rehabiliteringer tidligere, var det en stor overgang å gå over til rekvisitter og scenografi. I denne jobben har Hamre blitt litt av et scenenavn.

– Kunstnerne og skuespillerne fikk litt hakeslepp da jeg kom hit. En snekker som het Hamre! De er nok litt mer kreative folk, men som teatersnekker får jeg også brukt kreativiteten min på en måte som jeg savnet da jeg jobbet som vanlig tømrer, forteller Hamre entusiastisk.

Snekker Sagen

Rune Sagen driver enkeltmannsforetaket Snekker Rune Sagen på Hell i Nord-Trøndelag, og forteller at han nesten daglig bruker verktøyet som han har i navnet.

– Ja, jeg er jo snekker, og jeg må sage det meste, sier Sagen.

Sagen kan fortelle at han har flere andre håndverkere i familien, men tror ikke navnet er hovedgrunnen til at så mange av Sagen-guttene velger yrket.

– Det er nok først og fremst at det er en bra jobb. At jeg heter Sagen er også helt tilfeldig. Jeg søkte meg til tømrerfaget så snart jeg sluttet på ungdomsskolen, og det var ikke navnet som lå bak. Enkelte synes det er veldig artig, og når jeg parkerer Sagen-bilen, ser jeg av og til folk som tar bilder, men stjørdalingene er jo vant til meg, så lokalt får jeg ikke så mye oppmerksomhet, sier han.

Sagen har ikke en personlig favorittsag, men regner med at det er kapp- og gjærsagen som er mest i bruk. Som innehaver av eget enkeltmannsforetak kan han smykke seg med tittelen som beste mann med sagen hos Snekker Rune Sagen.

– Ja, i fjor ble jeg også belønnet med premie for å være beste ansatt i firmaet, humrer Sagen.

Filologi og Ferrari

Filolog, professor og tidligere Språkrådet-direktør Sylfest Lomheim tror absolutt det kan ligge noe i uttrykket navnedeterminisme, som magasinet New Scientist lanserte i 1994 om folk som velger yrker de er godt navngitt for.

– Språk blir til ved at vi lager de ordene vi finner ut at vi trenger. Mange mennesker har observert dette med navnedeterminisme, og tenkt at navnet kanskje leier folk i retning av et yrke. Hvor sterk denne effekten er, er ikke lett å bevise, men når dette skjer såpass ofte, kan man jo undre litt, sier han.

Lomheim har selv flere eksempler på navn som i tidligere tider har blitt båret av noen som virkelig var riktig mann for jobben.

– I gamle dager i Oslo hadde vi en porselenmaker på Bislet som het Kopp og en tannlege på Grefsen som het Røsketangen. I eldre tid hadde Stavanger en brannmester som het Svihus.

Norskprofessoren påpeker at norske etternavn er i en klar særstilling i Europa, i og med at vi er eneste land hvor flesteparten av navnene er basert på gårdsnavn.

– I hele Europa er det slik at yrkesnavnene dominerer. I England har man gjerne navn som Smith eller Baker; smed og baker. På italiensk blir ordet for smed Ferrari.

Den norske byggenæringen er uansett full av dyktige menn og kvinner som løser en rekke helt nødvendige oppgaver for at samfunnet skal gå rundt. Det ligger mer i hodet og i hendene enn i navnet, men i likhet med Avløyp, Urban, Røed, Hamre og Sagen er det også mange som virker perfekt navngitte for jobben. For eksempel kan man nevne formann på den prisvinnende trekirken Våler kirke i Solør, Finn Flisen, treekspert ved NIBIO på Ås Andreas Treu, eller pensjonert anleggsgartner Vidar Lundetræ i Oslo.

Navnet skjemmer ingen.

Denne teksten stod opprinnelig i Magasinet i Byggeindustriens papirutgave. Tegn abonnement her.