Velg en rose som klatrer
Klatreroser egner seg godt til å dekke en vegg eller et gjerde. Her får du tips til tre favoritter fra Roseforeningen.
Fakta Klatreroser
Klatreroser har så lange skudd at de ikke kan holde seg oppe uten støtte eller oppbinding. Det skilles mellom engangsblomstrende og remonterende arter.
Norsk Roseforening
Norsk Roseforening (NRF) ble stiftet i 1982 og har ca 1250 medlemmer fordelt på åtte lokalavdelinger. Roseforeningen gir gratis råd og tips fra sin stand i Kunnskapsgaten på årets Hagemesse. Her kan publikum også få kjøpt roser, bøker og medlemskap.
Les mer på www.norskeroseforening.no
Vinteren 2009-10 gikk det temmelig hardt utover klatrerosene mine i hagen. Da bestemte jeg meg for å være fornuftig. Når det gjelder roser, så betyr det i min verden å tenke litt mer på sunnhet og mulighet for overlevelse uten tilbakefrysing, enn på rosens farge, form og duft.
Dermed ble det studier i bøker for å finne noe som kunne passe på østsiden av huset hvor solen forsvinner cirka klokken 12 på formiddagen. Jeg endte opp med innkjøp av to kanadiske klatreroser, nemlig ‘John Cabot ́ og ’William Baffin’. Av disse to er det nok ’John Cabot’ jeg er mest fornøyd med. Den blomstrer trofast gjennom sesongen og remonterer jevnt utover sommeren.
Nå har jeg sett eksemplarer som er større og flottere enn den i min hage. Det kan skyldes at den står ganske tett inn mot veggen og dermed sikkert har det for tørt, pluss at den ikke får anledning til å nyte altfor mange solstråler i løpet av en dag.
Uansett – ‘John Cabot’ er et trygt valg om du ønsker en klatrerose som med større sannsynlighet klarer seg gjennom vinteren uten å fryse tilbake – og som blomstrer ganske så trofast gjennom sommeren. Den er ikke mye plaget av soppsykdommer, er opp-gitt å bli ca 2,5 meter høy og skal klare seg fint i sone 6.
Våren 2012 var vi noen roseentusisaster som gikk sammen og bestilte roser direkte fra en roseforedler i Tyskland. En av disse var en rambler som het ‘Apple Blossom’. Jeg har en rosehagtorn i hagen som på den tiden hadde begynt å skrante, og hva er vel bedre enn å bruke et tre som klatrestativ?
Som tenkt så gjort – og ‘Apple Blossom’ ble faktisk plantet nesten vannrett ved roten av rosehagtornen. Denne litt spesielle formen for planting var rett og slett den beste løsningen. Da jeg begynte å grave hull, kom jeg nemlig ikke særling langt ned i bakken før jeg møtte stein som var så store at de ikke var å prøve å flytte på. Det hele har vist seg å være et umåtelig suksessfullt eksperiment – ’Apple Blossom’ kommer så det suser. Den har kommet med nye, kraftige lange skudd hver sommer, og de har så langt ikke frosset tilbake i det hele tatt.
