Eirin Aaseth er eneste ingeniør som spesialiserer seg på å designe og prosjektere skateparker i betong. Selv om Norge fortsatt ligger langt etter våre vestlige naboer, har det begynt å rulle og gå med skatefasiliteter også her.
I Eirin Aaseths første leveår innførte staten Norge, som eneste land i verden, totalforbud mot rullebrett. I 2014 er det kun 25 år siden forbudet ble opphevet.
– Norge ligger dermed vanvittig langt etter de fleste andre land i Europa på fasiliteter for skating, sier Aaseth.
Motivert av mangel
36-åringen var i slutten av tenårene da hun først stilte seg på rullebrettet. Jenta fra Brumunddal i Hedmark hadde nettopp skadet seg alvorlig i et snowboard-fall, og ville trene seg tilbake ved hjelp av skating. Det ble mye aktivitet på rullebrettet, men snowboarding skulle aldri bli det samme igjen.
– Skatingen ga mersmak. I teorien kan man gjøre det når, hvor og med hvem som helst, og man er ikke begrenset til en bakke som med snowboardet. Men nærmeste skateanlegg var en minirampe i Moelv.
Mangelen på gode skateanlegg er et problem de fleste norske skatere sliter med. Når tilbud først kommer på plass, er det gjerne snakk om spillemiddelfinansierte treramper. I værharde Norge går det gjerne ikke lang tid før disse blir nedslitte.
– I løpet av to år er rampene som regel fulle av hull. I stedet for å bare henge på gjerdet, og vente på at noe skulle skje, bestemte jeg meg for å tilegne meg nødvendig kompetanse for å bidra til et bedre tilbud, forteller Aaseth.
– Dette er grunnen til at jeg startet på ingeniørstudiet.
Rampe til arbeidslivet
Da Aaseth fullførte bachelorgraden sin ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for ingeniørutdanning, Bygg, var det med oppgaven «Materialsammensetning av betongdekke til bruk i skatepark – Krav og anbefalinger». Da Statens vegvesen ønsket å implementere elementer for skating i bruparken under E18-brua gjennom Drammen i 2005, tok de kontakt med Aaseth for å få en skatekyndig konsulent med på prosjektet.
– Det er litt spesielt at en planke med fire hjul ble min inngangsport til et så såpass streit organ som Statens vegvesen, smiler 36-åringen.
Skateelementene under brua i Drammen ble til en skatepark på 966 kvadratmeter, og Aaseth ble ansatt i Statens vegvesen region sør, hvor hun har jobbet som kontrollingeniør i flere samferdselsprosjekter.
Aaseth skjønte at jobben i Vegvesenet først og fremst kom til å dreie seg om andre prosjekter enn skateanlegg, og for å følge motivasjonen som først ledet henne inn i ingeniørfaget, søkte hun ansettelse i Multiconsult, hvor hun nå har ansvar for akkurat skateparker i plasstøpt betong.
Med Norges voldsomme etterslep, er det nok å gjøre.
– Det kan kanskje gå tre uker uten at jeg får tid til å stå på brettet. Det er tungt, men jeg har jo tross alt verdens kuleste jobb. Jeg tar meg også mer enn gjerne av brukstesten av anleggene jeg har designet og prosjektert. Det er en fantastisk dag når man endelig kan rulle i anlegget man har planlagt og jobbet med gjerne over flere år.
Flytende nyhet
I disse dager er Aaseth nettopp ferdig med en skatepark i Jernbaneparken midt i sentrum av Gjøvik. Skateparken på Gjøvik består av to separate anlegg; et streetanlegg og et bowlanlegg. Generelt er streetanlegg et imitert gatelandskap. Streetanlegget på Gjøvik inneholder også en god del elementer fra såkalte flowanlegg, som er mer organiske i sitt utrykk. Aaseth forteller at flowanlegg er vanlige i utlandet, men at det finnes få eller snarere ingen i Norge enda.
Bowlen på Gjøvik identifiseres av runde og organiske former, og har sin opprinnelse i badebasseng i USA. Tømt for vann er mange av disse svært egnet til å skate i. Aaseth sier hun er svært fornøyd med betongarbeidene som Betongpark har gjort i parken, en oppgave som krever god forståelse av skating, samt en silkeglatt finnish.
Parken skal, etter planen, åpne 17. mai i år.
Flips og flaks
Selv om det finnes flere som designer skateparker i landet, er Aaseth den eneste som gjør både design og full prosjektering i Norge. 36-åringen forteller at det ikke alltid er like lett å konkurrere på pris med den kunnskapen hun besitter.
– Jeg vet hva som trengs, og det er det ikke alltid alle som gjør. Mange er vel optimistiske i anbudsrunden. Det er heller ikke alle som kjenner like godt til skating. En landskapsarkitekt som ser på skateparken som et landskapssmykke, kan ved en tilfeldighet designe noe som også er bra å skate i. Men da skal du ha mye flaks.
Aaseth har mange dugnadstimer bak seg fra arbeid i miljøet, og vet godt hvor mye jobb brukerne av anleggene legger ned i prosessen med å få på plass et vedtak og bevilgning. Det er derfor ikke aktuelt for henne å levere noe halvgodt.
– Det hender ofte at jeg kicker inn en god del ubetalte timer selv.
36-åringen mener tilstanden fortsatt er temmelig elendig i Norge med tanke på skateanlegg, og forventer å vente mange år før hovedstaden får en fullgod skatepark. Men med alt arbeidet Oslos skatere legger ned i å bedre situasjonen i hovedstaden, kan kanskje pipen snart få en annen lyd.
