Innlegg: Byggebransjen må bruke EPD’er riktig for å ta gode miljøvalg

Det mangler ikke på gode miljøintensjoner og bærekraftvisjoner i norsk byggebransje. I mange byggeprosjekter ender man likevel opp med materialvalg som ikke samsvarer med miljøambisjonene. Mange kommunale forskrifter er for eksempel utdaterte og ikke tilpasset det grønne skiftet.

Stille absolutte krav
Siste tilskudd til bunken med rapporter som omhandler en grønnere og mer bærekraftig byggenæring er den siste utgaven av ZEN-rapporten som kom tidligere i år. Den tar for seg klimagasskrav til materialbruk i bygninger.

Rapporten utarbeides av det tverrfaglige forskningsmiljøet Zero Emission Neighbourhoods (ZEN) in Smart Cities, som blant annet er finansiert av Forskningsrådet, Sintef og NTNU, og med bidrag fra Civitas, Asplan Viak, Futurebuilt og Skanska. Studien er ment å utvikle et grunnlag for å sette absolutte krav til klimagassutslipp fra materialbruk i norske bygninger, og etablere mest mulig vitenskapelig forankrede referanseverdier for utslippsnivå for materialbruk i bygninger med ulike funksjoner. Slik kan man etter hvert nå målet om å stille absolutte krav til klimagassutslipp fra materialbruk i norske bygninger. Dette ønsker vi i Protan hjertelig velkommen.

Konklusjonene i rapporten peker i riktig retning for mer miljøvennlige og bærekraftige materialvalg:

* Materialer med lavere utslipp – dokumentert gjennom EPD for det spesifikke produktet.
* Bygge med lettere konstruksjoner.
* Benytte lokalt produserte materialer for å få ned utslipp knyttet til transport.
* Velge robuste materialer med lengre levetid.
* Etterspørre utslippsfrie byggeplasser med elektriske løsninger.

Dette er ikke ukjente refrenger. Her er tankegods som allerede er representert i dokumenter som Eiendomssektorens veikart mot 2050, i materialguiden som Grønn Byggallianse nettopp har oppdatert til ny versjon, og i Sintefs anbefalinger knyttet til hvordan byggematerialer kan gjenbrukes.

Som vi ser: Mange gode krefter trekker i samme retning, men når materialvalgene til slutt blir tatt, er det ofte tradisjoner, følelser og kostnadshensyn som vinner over miljøagendaen.

Hele historien teller
Så hva må til for å få alle de gode miljøvisjonene til bokstavelig talt å materialisere seg i form av mer bærekraftige byggematerialer med betydelig lavere klimagassutslipp?

Vi kan gjerne begynne med å lese EPD’ene nøyere. Å velge miljøvennlige materialer innebærer i praksis at man må sammenlikne de ulike alternativene – og med alle innsatsfaktorer inkludert – på en måte som forteller hele historien, fra vugge til grav.

En EPD er ment å fortelle historien om et produkts livsløp. Den skal gi et presist bilde av miljøvennlighet og bærekraft i hele levetiden, og gi premissleverandørene i byggeprosjekter sammenlignbare beregninger av utslipp og C02-avtrykk. Brukt riktig vil de kunne gi like konkurransevilkår i hele byggebransjens verdikjede når materialvalgene skal oppfylle både selvpålagte og eventuelle offentlige krav til prosjektets klimagassutslipp.

Er et prosjekt beskrevet med utslippsfri byggeplass, så bør det ikke aksepteres at det velges produkter, for eksempel takbelegg, som krever installasjon med en fossil energi kilde. Kortreiste, norskproduserte materialer bidrar til lavere klimagassutslipp enn materialer fraktet med lastebiler fra Sør-Europa.

EPD alene er ikke nok
Det er heller ikke nok at et produkt bare har en EPD, eller at EPD’en er generisk for en gruppe produkter – den må være produktspesifikk. Og den må leses riktig.

Dette er også ZEN-rapportens konklusjon. Første steg mot mer miljøvennlige materialvalg er å stille krav til EPD-dokumentasjonen på alle byggevarer, inkludert tekniske installasjoner.

Det er et steg i riktig retning hvis byggebransjen begynner å vurdere det faktiske innholdet i EPD’ene når materialvalg skal tas. Da må den beregne klimautslipp for spesifikke produkter, og hele historien må med, siden alle innsatsfaktorer teller.