Arbeidstilsynets nye direktør ville ikke bli noen broiler

Det er en grå mandag morgen i Trondheim, men i en lys, lilla dress og med et stort smil om munnen, bringer Ingvill Kvernmo med seg solskinnet til Solsiden. Det er nå åtte år siden hun forlot byggenæringen og de parallelle rollene som sjef for EBA Trøndelag og Håndverkerforeningen i Trondheim, men nå ser 45-åringen frem til nye møter med næringen som Arbeidstilsynets nye direktør fra og med 1. oktober.

– Jeg gleder meg til å bli kjent med folkene jeg skal jobbe med, og jeg vil gjerne ut på besøk til bedrifter som vil samarbeide med oss. Jeg opplever jo at de seriøse aktørene i bygg- og anleggsnæringen har mange felles mål med Arbeidstilsynet, og det gjelder for alle partene i næringslivet. Man ønsker å skape ei næring hvor familien kan sende far – for det er jo ofte far – på jobb og være sikker på at han kommer helskinnet hjem igjen, sier Kvernmo over kaffekoppen.

I januar i år ble det klart at mangeårig Arbeidstilsynet-direktør Trude Vollheim trakk seg etter varsel om kritikkverdig dårlig arbeidsmiljø i tilsynet. Det er i ettertid ikke påvist noen brudd på arbeidsmiljøloven, men Arbeidstilsynet har fått en liste med anbefalte forbedringer.

Den listen er noe av det Ingvill Kvernmo tar fatt på når hun starter i den seks år lange åremålsstillingen i oktober. Hun husker godt hva hun tenkte da hun ble spurt om å ta over den viktige direktørstillingen.

– Oi, det var spennende – det var den første tanken min. Og så var det vel også en tanke om at det kom litt tidlig. Jeg hadde jo nylig hatt et jobbskifte, så det var vel den andre tanken. Men Arbeidstilsynet var så spennende at jeg tenkte at jeg måtte ta en prat om det, sier hun.

Mulighetenes land

Selv om hun fortsatt hadde mye hun ønsket å utrette som direktør for eierstyring i Helse Midt-Norge, ble Arbeidstilsynet rett og slett for spennende. Krevende, absolutt, men så er det også litt av poenget.

– Både styrken og svakheten min er nok at jeg ikke er så flink til å se begrensningene, og at jeg heller bare ser mulighetene, sier Kvernmo.

Det blir som den litt over ett år lange direktørstillingen i Helse Midt, som hun gikk inn i samtidig som 3.500 meldinger hadde forsvunnet fra den nye Helseplattformen på St. Olavs, og helseforetaket satte ned krisestab, eller som sammenslåingen av fire kommuner til nye Orkland, eller for den sags skyld som å gå inn som leder for EBA i Trøndelag uten et fnugg av bransjeerfaring.

Ingvill Kvernmo har alltid levd i mulighetenes land.

– Jeg er vokst opp i Orkdal og Meldal etter et par år på Møre, og før det bodde jeg faktisk mine aller første år på Reitgjerdet, en stor psykiatrisk institusjon i Trondheim. I ansattboligene, altså, ikke inne på institusjonen. Foreldrene mine jobbet der da jeg ble født, ler Kvernmo.

Gode råd

Både far og mor har jobbet i helsevesenet i store deler av yrkeslivet, og pappa Nils var også rådmann i mange år mens familien Kvernmo bodde i Orkdal. Med et brennende engasjement og en far i politikken ble den unge Ingvill tidlig opptatt av styre og stell.

– Da min egen yngstedatter begynte på skolen, var hun bare fem år gammel, og læreren spurte henne om hva hun hadde lyst til å bli når hun blir stor. Hun satt lenge og tenkte før hun svarte «Jeg har tenkt litt på rådmann, da» … Det blir jo fort til at barn trekker mot det som er kjent, humrer Kvernmo, tidligere Orkdal-rådmann og datter av en tidligere Orkdal-rådmann.

For hovedpersonen selv startet det politiske engasjementet med AUF, som lenge hadde ligget brakk i Orkdal.

– Det var mens jeg gikk på videregående at jeg blåste liv i gamle Orkdal AUF med hjelp fra de som hadde vært aktive der tidligere. Senere satt jeg i fylkesstyret i AUF Trøndelag, og kom inn i kommunestyret i Orkdal i én og en halv periode mens jeg studerte, forteller Kvernmo.

På sitt første kommunestyremøte måtte hun også sette sittende rådmann Nils Kvernmo på plass for hva den unge representanten mente var en vel ensidig saksfremstilling.

– Det høstet stor latter i salen at jeg gjorde det, men jeg var faktisk oppriktig irritert på fremstillingen, det var ikke for å score poeng, ler Kvernmo.

Ung, engasjert jente

Parallelt med kommunepolitikken i Orkdal startet Kvernmo med ex.phil-studier i Trondheim. Planen var opprinnelig å studere jus i Oslo, men siden hun trivdes så godt i trønderhovedstaden, trakk hun heller mot statsvitenskap og samfunnsøkonomi da studieåret startet for alvor.

– Jeg var egentlig litt bekymret for å være en sånn «ung, engasjert jente». Jeg studerte samfunnsøkonomi, og var med i flere ulike politiske organisasjoner, men jeg ønsket ikke å bli noen broiler. Det var veldig artig å drive med politikk, men jeg ville ikke bli politiker – jeg ville ut i arbeidslivet, slår Kvernmo fast.

Inngangen til arbeidslivet kom i form av en konsulentjobb i PwC i Trondheim. Kvernmo meldte flytting til Trondheim, og fikk også en plass i bystyret i den nye hjemkommunen.

– En av mine gamle kamerater fra AUF i Orkdal brukte en hel kveld på å kjefte på meg for å selge sjela til kapitalismen da jeg ble konsulent. Jeg møtte ham noen år senere, og da jobbet han i advokatfirma som forsvarte svært mange tvilsomme forbrytere. Takke meg til kapitalismen, tenkte jeg da, ler Kvernmo.

Økonom uten bransjeerfaring

– Å jobbe som konsulent var veldig spennende, variert og lærerikt, og vi hadde veldig fokus på hvordan vi skulle holde på kvinnene og få flere kvinnelige partnere. Men da jeg fikk mitt andre barn, merket jeg også at det var på tide med noe nytt. Mens jeg var i barselpermisjon og startet å tenke disse tankene, dukket plutselig den jobben i EBA opp. Jeg hadde jobbet litt inn mot eiendom i PwC, men lite med bygg og anlegg. Jeg syntes det var spennende, sier Kvernmo.

Første møte med byggenæringen ble altså som regiondirektør for de største entreprenørene i Trøndelag.

– Jeg var ganske spent på hvordan disse bedriftene ville ta imot en ung dame uten bransjeerfaring; atpåtil en økonom og en konsulent – kanskje noen av de verste tingene du kan være i byggebransjen! Men jeg ble tatt ordentlig godt imot, og jeg ble skikkelig imponert over bedriftene jeg møtte, forteller Kvernmo.

45-åringen ser ut av vinduet mot de gamle teglsteinsbyggene på andre siden av glasset.

– En av de tingene som overrasket meg med byggebransjen da jeg kom inn, var hvor utrolig stor og viktig den var og hvor utrolig lite flink bransjen selv var på å synliggjøre sin egen betydning. Man kan kanskje spørre seg om det virkelig har så mye å si om folk vet hvor stor og viktig byggebransjen er, men det har faktisk det. Det handler om stoltheten til de som jobber her og rekrutteringen inn til bransjen. Uten god rekruttering går det heller ikke an å skape gode resultater, understreker Kvernmo.

Hun lot seg også forbløffe over hvor fragmentert byggenæringen i Trøndelag var da hun begynte å komme mer inn i materien.

– Entreprenørforeningen var for de store entreprenørene, og så opplevde jeg at det var ganske stor avstand til håndverkerbedriftene og de bedriftene man ofte leide inn som underentreprenører. Selv om de kan ha motstridende interesser rundt kontrakter og entrepriseformer, er de veldig enige om de store tingene. Å samle byggebransjen og snakke tydeligere med én stemme ble veldig viktig for meg, forteller hun.

Samlet kreftene

Da Kvernmo fikk tilbud om jobben som direktør for Håndverkerforeningen, så hun endelig sitt snitt til å samle bygge- og anleggsnæringen i Trøndelag.

– Jeg trodde aldri i verden det skulle gå, men jeg sa at jeg tok jobben på den betingelse at jeg fikk den i tillegg til den jeg hadde. Så da fikk vi samlet oss, sier hun.

Kvernmo forteller at den bratteste læringskurven var å gjøre seg kjent med de forskjellige fagutdanningene som hun hadde ansvar for.

– Det var veldig mye som fremstod som ikke-logisk for en person som ikke hadde gått den veien selv, men jeg opplevde det egentlig som veldig positivt, for da kunne jeg være med som en oversetter mellom bransjen, politikere og fylkeskommune, forteller hun.

Tenkt litt på rådmann

I 2016 gjorde Kvernmo som hennes far før henne, og tok jobben som rådmann i Orkdal kommune. Det hadde da vært flere samtaler om kommunesammenslåing i Orkdalen, og Kvernmo ville gjerne ha en hånd på rattet i det som hørtes ut som en spennende prosess i hennes barndoms bakgård.

– Jeg hadde skrevet masteroppgave om kommunesammenslåinger på 60-tallet, så her var jeg tettere på min egen utdanning enn jeg hadde vært før. Men kommunesammenslåinger handler ikke om regresjonsanalyser. Som alt annet handler det om mennesker, og det handler om ledelse, understreker hun.

Da det var klart at fire av seks kommuner ville gå for sammenslåing, startet sammenslåingsprosessen med Kvernmo som prosjektleder.

– Det var egentlig veldig lite bråk – nesten ikke et eneste sint innlegg. Det er alltid logiske grunner til at man vil gjennomføre en sammenslåing, men så møter du mye mer følelser, og da må du kunne ta disse følelsene på alvor og kommunisere hva dere skal få til sammen. Vi arrangerte møter på de fire høyeste toppene i det som skulle bli den nye kommunen, og så snakket vi med folk ute på tur. Det å være svett og andpusten og sliten sammen med folkene vi skulle høre fra, var veldig nyttig, og så tok vi også neste runde med litt mer universelt utformede turer. Vi jobbet med verdigrunnlag og vi fikk til dette viktige «viet» i Orkland-sammenslåingen. Vi hadde 212 ulike datasystemer som måtte samles, men det trengte vi ikke snakke så mye om – det måtte vi bare fikse. Vi brukte heller tiden på det overordnede, ingen mistet jobben, vi bygde en næringskommune for vekst, og da jeg sluttet som kommunedirektør, hadde vi solid styring og hadde overskudd i de tre første driftsårene til den nye kommunen og vi hadde en betydelig vekst i antall arbeidsplasser i privat sektor. Det er jeg stolt av, smiler Kvernmo.

Arbeidsmiljø

Da hun nok en gang tok et blad ut av sin fars bok og takket ja til stillingen som direktør for eierstyring i Helse Midt-Norge, ble det til gjengjeld litt mer bråk. Her fikk Kvernmo ansvar for eierorganiseringen av tre sykehusforetak, Sykehusapotekene, fem felleseide helseforetak i fellesskap med de andre helseregionene, IT-selskapet Hemit og Helseplattformen, som helseforetaket eier 60 prosent av. Med tusenvis av sykehusmeldinger på avveie i helseplattformen og nedsatt krisestab, ble Kvernmo møtt av et berg med problemer da hun tok fatt på den nye jobben – eller masse muligheter som hun kanskje ville sagt.

– Det har bare vært ett og et halvt år, men det føles som veldig mye lengre. Det har vært utrolig fint og lærerikt, og vi er et helt annet sted i dag enn da jeg startet, sier hun.

Og nå skal Kvernmo starte opp på nytt som leder for et tilsyn med sitt eget sett med muligheter – les: problemer.

I januar i år kunne Aftenposten fortelle om et brev fra ansatte i arbeidsmiljøutvalget i Arbeidstilsynet til arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna. Her ble det blant annet varslet om «fryktkultur, uro, kognitiv dissonans, stress og resignasjon». Varslerne pekte på hva de beskrev som mangler og svakheter i eget HMS-arbeid, høyt arbeidspress og belastning over tid, samt mobbing av kolleger.

Samtidig som Arbeidstilsynet må ta tak i interne problemer er det et stadig press på dem for å løse grunnoppgaven med å motvirke og avdekke kriminalitet og ulykker i norsk arbeidsliv.

– Først og fremst tenker jeg at Arbeidstilsynet har en utrolig viktig funksjon. Min jobb når jeg går inn som ny direktør, er å få organisasjonen til å bli så god som mulig. Arbeidstilsynet har utrolig mange gode fagfolk som brenner for jobben sin, og det blir da min jobb å la dem gjøre sin jobb så godt som mulig, sier Kvernmo.

Hun tror første steg uansett er å snakke sammen.

– Et godt arbeidsmiljø kan vi bare skape sammen. Vi må bli enige om hvordan vi kan ta vare på det som er bra samtidig som vi kvitter oss med det som ikke er bra. Jeg kan ikke komme inn og ordne dette. Vi må ordne det sammen, understreker hun.

Katteetaten

Hjemme på Charlottenlund i Trondheim har Kvernmo og familien et annet hårete samarbeidsprosjekt gående. Sammen med ektemannen Endre Jo Reite, som var hennes konservative meningsmotstander i studentpolitikken, og barna Karoline på 17, Konrad på 15 og Kamilla på tolv år, gjeter den påtroppende sjefen for Arbeidstilsynet en håndfull digre huskatter.

– Vi har oppdrett av Maine coon-katter, som er den største tamkatterasen – skikkelige gaupekatter med dusker på ørene og skikkelig manke. Akkurat nå har vi bare fire, og ikke noen kattunger, men den største katten vår, Isac, som nettopp gikk bort, veide ni kilo. Det er litt tilfeldig hvordan vi endte opp med katteoppdrett, men det var et krav da vi kjøpte den første katten at vi satte et kull på den, og så ballet det bare på seg. Det har blitt en familieaktivitet av det, smiler Kvernmo.

– Det eneste minuset med katt er at du ikke kan gå på tur med dem, legger hun til.

Mellom Karoline, Konrad, Kamilla, karrieren og kattene har det ikke vært mye ekstra fritid for Kvernmo, men hun har fortsatt tett kontakt med venninnegjengen fra barneskolen, og i nylig kjøpte hun og mannen en gammel husmannsplass i Råbygda i Orkanger fra 1800-tallet.

– Det er skjevt og skakt og veldig sjarmerende, forteller Kvernmo.

Bygge sammen

Nå har både bygg og byggenæring kommet langt siden 1800-tallet, men bygg og anlegg er fremdeles den næringen i landet hvor flest mennesker blir drept på jobb i løpet av et år, og som ny direktør i Arbeidstilsynet, må Ingvill Kvernmo regne med å bruke omtrent 40 prosent av hele tilsynets ressurser på akkurat denne næringen.

– Arbeidstilsynet må gjøre seg godt synlig i hele Norge, og vi må ha en god dialog med hele arbeidslivet. Jeg har også veldig tro på dialogen mellom oss og byggenæringen. For å få bedre HMS i bygg og anlegg, må vi snakke godt sammen, sier hun.

Og Kvernmo har allerede god erfaring med å løse ulykkesproblematikk med dialog.

– Jeg husker godt brukollapsen i Leangen i 2013. Jeg var fortsatt ganske fersk i EBA og i bransjen, så jeg tok kontakt med regiondirektørene i de største medlemsbedriftene våre for å be om råd. Da ble jeg møtt med en veldig fin holdning, og det var at dette er en fryktelig trist ulykke, men her skal ingen henges ut. HMS er ikke noe vi konkurrerer på. Dette er også noe vi skal løse sammen.

Kvernmo er tydelig på at det ikke finnes noen enkel vei til en skadefri byggenæring.

– Hadde det funnes noen enkle løsninger, hadde det vært gjort for lenge siden. Og jeg vil heller ikke starte jobben i Arbeidstilsynet med en erklæring. Jeg starter med dialog.

Denne artikkelen ble først publisert i papirutgaven av Byggeindustrien.