Skjuler seg i det hemmelige huset

– Jeg bare dro. Det er litt over to uker siden. Jeg hadde sovet enda en natt i bilen, og var kald og mentalt sliten. Jeg sa ingenting til sjefen. Bare tok med meg jakken og vesken min. Det er alt jeg eier. Så fant jeg en politistasjon, og spurte om de kunne hjelpe meg, sier Sonam.

Han sitter med foldede hender i en burgunderrød skinnsofa i stuen på Safe House Filemon et sted i Oslo. Huset drives av Frelsesarmeen og har hemmelig adresse. Hit kommer arbeidere fra ulike bransjer, som myndighetene mistenker er blitt utsatt for menneskehandel og slaveri.

Sonam er ikke hans ekte navn. Han vil være anonym. Så anonym at Byggeindustrien ikke engang forteller hvilket land han er fra. Vi kan imidlertid si at han er fra Asia, i 20-årene og at dette er andre gang han er i Norge.

Første gang var han asylsøker. På mottakssenteret kom han i kontakt med en polsk kvinne, som jobbet på kjøkkenet. Mannen hennes drev et byggefirma i Polen, og Sonam ble kjent med ham også.

– Jeg fikk ikke bli i Norge og ble sendt tilbake til landet mitt etter rundt ni måneder. Det var tøft. Jeg har ingenting i mitt hjemland. Ingen jobb og ikke noe fast sted å bo. Jeg har mistet hele familien min, sier han lavmælt og slår oppgitt ut armene.

Sonam trekker pusten dypt og skjelvende. Så lukker han øynene og tar seg sammen på et blunk.

– Ingenting. Det var derfor jeg ville bort, fortsetter han.

Etter en periode i hjemlandet begynte den polske mannen å sende meldinger på Facebook. Han skrev han hadde en ledig jobb i Polen, og spurte enkelt: «Vil du ha den?»

– Jeg stilte ikke spørsmål. Jeg overlevde fra dag til dag, og hadde mange problemer. Da spør du ikke om arbeidskontrakt. Du spør ikke om lønn. Jeg gikk bare ut ifra at jeg i hvert fall ville få noe penger. Det er vanlig når du jobber, er det ikke det da? Jeg svarte bare «ja, selvfølgelig».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ofrene på byggeplassene

Årlig er norske myndigheter i kontakt med rundt tre hundre mulige ofre for menneskehandel, men ifølge Koordineringsenheten for Ofre for Menneskehandel (KOM) er mørketallene store.

Rundt 50 av ofrene er menn, og utnyttes hovedsakelig i tvangsarbeid eller tvangstjenester. Menn fra Øst-Europa dominerer statistikkene.

– Når man snakker om menneskehandel tenker man ofte på unge kvinner i prostitusjon. Ikke en bredbygd østeuropeisk bygningsarbeider. Det trengs mer bevissthet – både i byggenæringen, hos myndighetene og i samfunnet generelt - om at menn også utsettes for menneskehandel. Ofre er rett foran dere der ute på byggeplassene, sier daglig leder Leif Tore Solberg på Safe House Filemon.

Tilfluktsstedet ble opprettet i 2016 som et tilbud for de mest utsatte mennene i denne gruppen.

Siden har 41 personer bodd midlertidig i det hemmelige huset. De fleste av dem har blitt rekruttert til bilpleiebransjen, og deretter følger bygg- og anleggsbransjen. Over 30 kommer fra Øst-Europa, mens et mindretall er fra Asia og en person er fra Nord-Afrika.

– Felles for beboerne er at de er blitt lurt, utnyttet og svindlet av arbeidsgiveren. De utsettes sjelden for trusler og vold, men den moralske uretten er ofte mer hjerteskjærende enn vold, sier Solberg.

Han ramser opp flere eksempler, blant annet om byggearbeidere som går til fots fra Gardermoen til arbeidsplassen i Oslo, lever under kummerlige forhold og ikke får en krone i lønn. Og om en far som solgte huset og betalte 10.000 euro i bytte mot løfter om jobb. Han dukket opp på Gardermoen med datteren sin, men ingen møtte dem. Det fantes ingen jobb, og pengene var borte.

– Det er også bakmenn som setter inn penger på kontoen til ansatte, slik at det på papiret ser ut som de får lønn. Så blir arbeiderne tvunget til å ta ut pengene, og gi dem tilbake, sier Solberg.

– En byggearbeider som kom til Filemon opplevde at bakmennene fulgte han til banken. De fryktet han skulle rømme, og ville kontrollere at han ga tilbake lønnen. Arbeideren hadde smuglet med seg en lapp, hvor han hadde skrevet «help me». Han ga den til personalet i banken, som tilkalte politiet. De arresterte bakmennene, og arbeideren kom hit, legger han til.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Redde for represalier

Menn som kommer til Frelsesarmeens Safe House er som regel henvist fra politiet og ROSA, eller andre hjelpeorganisasjoner samt Frelsesarmeens egne lavterskel-tilbud.

– Da har vi først en avklaringssamtale, for å finne ut om situasjonen deres inneholder elementer av menneskehandel. Har den det, kontakter vi bistandsadvokat og NAV. Deretter kan de søke om refleksjon, sier Solberg.

Refleksjon innebærer at personen får et trygt bosted på Filemon, hjelp av bistandsadvokat, sosialpenger og arbeids- og oppholdstillatelse i Norge i totalt seks måneder.

– Beboerne får individuell oppfølging, arbeidspraksis og hjelp med sin saksgang. De deltar også på felles aktiviteter og ukentlige motivasjons- og kartleggingssamtaler, sier Solberg.

Hva som skjer etter de seks månedene varierer ut ifra hvilket land personen kommer fra, og rettergangen de befinner seg i. Enkelte kan få hjelp til å komme seg videre i Norge, men de aller fleste reiser tilbake til hjemlandet.

– Safe House Filemon er på hemmelig adresse. Trenger beboerne beskyttelse?

– Ja, enkelte er svært bekymret og trenger det. Vi ber derfor alle beboerne om å slå av stedsangivelse på telefonene sine, og ikke legge ut noe på sosiale medier.

– Hva skjer hvis noen røper hvor huset er?

– Da er stedet blåst, og vi må flytte. Målet er at beboerne skal bryte med miljøet de kommer fra, og bo trygt. Vet bakmennene hvor de er, blir det vanskelig. Flere har prøvd å ta kontakt på telefon. De er nervøse for hva beboerne sier til politiet, og tilbyr for eksempel 10.000 kroner mot at de holder kjeft.

Solberg påpeker at flere av beboerne også er redde for represalier.

– Andre er redde for ryktet sitt. Det føles nedverdigende å bli lurt og utnyttet. De har kommet til Norge for å jobbe og sende penger hjem til kona. Isteden må kona sende penger til mat, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Sov i bilen i januar

I skinnsofaen på Safe House Filemon sitter Sonam fremoverlent med hendene foldet i fanget.

Han ser ned, snakker rolig og konsentrerer seg om å finne de riktige engelske ordene. Han lærte seg engelsk på mottakssenteret i Norge for mange år siden, og har siden jobbet med å forbedre uttalen sin med å se på engelskspråklig TV.

– Jeg kom til Polen i oktober. Sjefen min ordnet alt med reisen. Jeg bodde og fikk mat hos han, og så jobbet vi på byggeprosjekter. Jeg hadde ingen erfaring med å bygge hus. Det visste de, men likevel ble de sinte når jeg spurte om ting. De kjeftet veldig mye, sier han.

– Hva med lønn?

– Jeg fikk ikke penger. Jeg jobbet gratis.

– Ingenting siden oktober? Skulle du få lønn senere?

– Nei, vi snakket bare om penger en gang. Da sa han at han hadde brukt mye på å få meg til Polen. Så snakket vi ikke mer om det. Jeg tolket det som at jeg ikke ville få noen ting, sier Sonam.

Etter rundt to måneder i Polen tok sjefen ham med til Norge, for å jobbe på ulike hus- og hytteprosjekter. Han jobbet i Norge i to omganger, sist i januar.

– Jeg hadde arbeidstillatelse i Polen, men ikke i Norge. Jeg visste jeg var her ulovlig, men gjorde det jeg ble bedt om. Jeg jobbet hver eneste dag fra rundt sju om morgenen til rundt sju om kvelden. Deretter sov jeg i en bil på parkeringsplassen. Jeg sov i forsetet med stolen lent bakover, sier han.

– I januar? Det hørtes kaldt ut.

– Ja, jeg fikk låne en dyne, men det ble kaldt, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gratis arbeidskraft

Tross ingen tidligere erfaring fra byggenæringen, ble Sonam bedt om å utføre samme oppgaver som andre arbeidere på byggeplassen. Han brukte flere maskinverktøy, som kapp- og gjerdesag.

– Jeg skadet meg ikke, men det hendte jeg gjorde feil. Da ble sjefen min sint. Jeg fikk kjeft flere ganger hver dag. Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hvor jeg jobber eller hvor jeg sover, men jeg ble mentalt sliten av kjeftingen.

– Hva med mat?

– Jeg fikk brødskiver til hvert måltid, og te og kaffe. Sjefen min sa det er dyrt med mat i Norge, så jeg jeg kunne ikke få så mye. En gang prøvde jeg å ta en ekstra brødskive. Da lukket han brødposen foran hånden min, og gikk uten å si noe. Jeg fikk også kjeft da jeg tok litt for mye melk i kaffen, sier han.

Sonam rister på hodet, og puster tungt ut av nesen.

– Han slo aldri, men jeg ble mentalt nedbrutt Han tenkte bare på profitt, og så på meg som gratis arbeidskraft. Jeg orket ikke mer, og bestemte meg for å dra, sier han.

Avhengighetsforhold

Solberg og kollegaen hans Maria Antoneta Ion har kontor på Safe House Filemon, like bak stuen hvor Sonam sitter. På veggen er det hengt opp tegninger av alt fra ulike plagg, gjenstander og rom. Ved siden av motivet er det skrevet det norske ordet for hva du ser.

– De fleste som kommer hit har svært lite utdannelse. De kjenner ikke norsk kultur, rettighetene sine eller det norske arbeidssystemet. I tillegg har de svært begrensede språkkunnskaper, så vi prøver å lære dem noen ord, sier Solberg.

Maria, som selv kommer fra Romania, påpeker at de fleste kommer fra svært fattigslige forhold.

– De har en overlevelsesstrategi. De har vokst med å håndtere vanskelige forhold, og har det i seg. De innser derfor ikke nødvendigvis hvor alvorlig eller farlig det de utsettes for er, sier hun, og legger til:

– De ønsker ikke å bli sett på som et offer, og føler kanskje ikke selv at de er det en gang. De tåler urimeligheter, og finner seg i å sove og leve under elendige forhold. Det er ikke så viktig. Du tar det som en mann, og tjener de kronene du kan. Litt lønn er tross alt bedre enn ingen lønn.

– Men de som kommer hit finner seg ikke i det lenger. Hvor går grensen?

– Den går som regel ved manglende utbetalinger eller trusler om vold. Da blir det krangling. De som tør, tar kontakt med politiet. I de verste tilfellene, blir de sendt hit, sier Maria Antoneta Ion.

Det er imidlertid ikke alle som tør å forlate utnytterne.

– Det er ikke bare å dra. De har ingen kunnskap om landet de er i. Hvor skal de gå? Arbeidsgiveren gir dem mat, et sted å sove og penger. De trenger ikke tvinge dem til å bli. Arbeiderne tar det valget selv. Det skapes et avhengighetsforhold, hvor den ene parten makt over den andre, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Redd arbeidsgiver

Sonam hadde imidlertid en fordel som få andre i hans situasjon har. Han hadde vært i Norge som asylsøker, og viste nok om det norske samfunnet til å stole på politiet.

– Jeg fortalte dem alt. Etter avhørene hadde jeg ikke noe sted å gjøre av meg, så advokaten min tok kontakt med NAV som igjen tok kontakt med Frelsesarmeen. Etter et par dager kom jeg hit, sier han.

Sonam tror sjefen nå er «veldig sint», og at han er glad for å være på hemmelig adresse.

– Jeg venter på politiet nå. De etterforsker sjefen min, og jeg samarbeider med dem. Han har jobbet mye i Norge tidligere, og de mistenker at han har utnyttet andre på samme måte som meg.

– Er du redd for han?

– Ja, for jeg har ødelagt for han. Jeg har fortalt om prosjektene hans i Norge og svart ærlig på alt politiet har spurt om. Han har gjort mye ulovlig, så de finner nok ut av mye, sier han.

Komplekse saker

Menneskehandel omtales som «vår tids slaveri», og er etter organisert narkotika- og våpenhandel verdens tredje mest lukrative form for kriminalitet.

Men hva er menneskehandel og tvangsarbeid? Og hvordan skiller du de formene for kriminalitet fra annen arbeidslivskriminalitet?

For å finne ut mer om det dro Byggeindustrien til Frelsesarmeens lokaler på Grünerløkka, hvor VID vitenskapelig høgskole nylig lanserte rapporten «Menn utsatt for tvangsarbeid i Norge».

Førsteamanuensis Carola Lingaas, som har skrevet rapporten sammen med høgskolelektor Bergit Haugland og førsteamanuensis Erik Skjeggestad, sier at menneskehandel er et komplekst fenomen.

– Tvangsarbeid er en form for menneskehandel. Det som er utslagsgivende strafferettslig er om arbeideren utsettes for tvang, utnyttelse eller forledelse. Gjerningspersonen må bruke vold, trusler eller misbruke av en sårbar situasjon for å oppnå en fordel, sier hun til Byggeindustrien

(Artikkelen fortsetter under bildet)

I rapporten har VID intervjuet 15 menn, som antas å være utsatt for tvangsarbeid. I nesten alle tilfellene ble det brukt en form for tvang.

– Da tenker jeg ikke på fysisk tvang, men at arbeiderne er i en situasjon de ikke kommer seg frivillig ut av. Arbeidsgiveren kan for eksempel ta passet deres eller holde igjen lønninger. Mange settes også i gjeld ved at arbeidsgiveren legger ut for reisen og oppholdet, sier Lingaas.

Menneskehandel har en strafferamme på inntil ti år, men bakmennene blir sjeldent tatt. Selv om det ifølge Justis- og beredskapsdepartementet årlig er rundt 300 antatte ofre under oppfølging, ble det mellom 2003 og juli 2019 kun avsagt 45 rettskraftige domfellelser. Mer enn 77 prosent av sakene gjaldt utnyttelse til seksuelle formål. Kun fire gjaldt tvangsarbeid.

Av de 41 som har bodd på Filemon, har 31 anmeldt arbeidsgiveren sin. Ingen har ført til dom.

– Menneskehandel er en sammensatt forbrytelse, og er vanskelig å definere i strafferettslig forstand. Sakene krever mye av politiet, og er vanskelig å bevise. Det ender derfor ofte med at bakmennene heller etterforskes og dømmes for skatteunndragelse og andre straffbare forhold, sier hun.

Næringens mørke sider

De mørke sidene i byggenæringen fikk fornyet oppmerksomhet før jul etter blant andre VG omtalte grov utnytting av byggearbeidere i bedriften Fagarbeideren.

Lars Mamen i Fair Play Bygg, som er opprettet av arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene for å rydde opp i ulovlighetene i bygge- og anleggsbransjen, var med på å avdekke saken.

– Denne typen kriminalitet er mer utbredt enn vi liker å tro. Jeg tenkte ikke på begreper som tvangsarbeid da jeg begynte i Fair Play Bygg for ett år siden. Jeg anså sakene jeg ble tipset om som vanlig arbeidslivskriminalitet, men så innså jeg at de har flere elementer, sier han og ramser opp:

– De blir rekruttert fra utlandet, de bor i brannfeller og lever under forferdelige forhold. Arbeidsgiver kontrollerer lønnen og boforholdene og dermed også posten deres. Samlet skaper dette en tvangssituasjon, som kan knyttes til menneskehandel. Når ofrene i tillegg er en del av en slags organisert trafikk, hvor arbeidere byttes ut systematisk, er mange elementer på plass.

Mamen mener det er stort behov for å sette et kraftigere søkelys på problemet.

– Skal vi ha et anstendig arbeidsliv, kan vi ikke akseptere slike forhold. Det er en dobbeltmoral i det norske samfunnet. Vi aksepterer å kjøpe svarte tjenester, og tenker arbeiderne tross alt har det bedre enn i hjemlandet. Men det er firmaene som tilbyr svarte tjenester, som har arbeidere som lever under disse forholdene, sier han og legger til:

– Markedet i Norge tillater at det skjer. Vi må jobbe for at innkjøpere og forbrukere endrer holdning. Samtidig må vi opplyse arbeiderene om retter og plikter i arbeidslivet. Bistår vi dem også med lønnskrav, oppnår vi to ting - bedriftene går ofte konkurs, og arbeiderne blir mindre sårbare.

Flere grensetilfeller

Jonas Bals, rådgiver i LO, forfatter og tidligere tillitsvalgt i byggenæringen, har i mange år kjempet mot sosial dumping i næringen.

– I fagbevegelsens arbeid mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping jobber vi med stadig flere tilfeller, som grenser til menneskehandel og tvangsarbeid. Det er noe vi prøver å løfte høyere opp på den politiske dagsordenen. Vi trenger åpenbart mer kunnskap på feltet, sier han.

Han synes det er et mistenkelig lavt antall saker om menneskehandel som behandles i retten.

– Det sier seg selv at antall dommer overhodet ikke står i stil med de faktiske forholdene i arbeidslivet. Fenomenet er mye større enn innsatsen som håndterer det skulle tilsi.

– Hvorfor er det sånn?

– Mye handler om kunnskap. Jeg har selv jobbet med mange saker da jeg jobbet i Oslo Bygningsarbeiderforening, som vi den gangen kalte sosial dumping. I dag ville vi helt klart behandlet sakene som tvangsarbeid og menneskehandel.

– Hva tenker du om at Frelsesarmeen tilbyr et Safe House for arbeidere som utsettes for dette?

– Det er uvurderlig. Mesteparten av arbeidet med menneskehandel er rettet mot kvinner og barn. Det er riktig, men det bety ikke at vi ikke skal ha et godt tilbud for menn også. De har også behov for et sted de kan se situasjonen sin i et nytt lys og føle trygghet. Det er en grunnleggende forutsetning for at vi skal komme videre i arbeidet med dette, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Et godt liv

Tilbake i det hemmelige huset viser Sonam fram kjøkkenet, hvor han kan lage sin egen mat, og soverommet var han kan sove i egen seng. I gangen kan han bruke PC og i stuen kan han se på TV.

Rommene er beskjedent innredet med nøytrale bilder på veggene og få personlige gjenstander.

– Jeg har ikke så mange eiendeler, så de kjøpte litt klær til meg da jeg kom. Sokker og truser blant annet. Det betyr veldig mye for meg, sier han og viser fram sine nye klær.

Sonam forteller at han er svært takknemlig for hjelpen han får på Safehouse Filemon.

– Jeg liker meg veldig godt. De ansatte er vennlige og hjelpsomme. Jeg har en god seng og får god mat. Jeg kan bruke PC og går turer i nærområde. Det er et godt liv, men jeg vet det er midlertidig. Jeg skjønner jeg ikke kan bli i Norge, sier han og legger til:

– Jeg vet ikke hva som skjer framover, men jeg har søkt om refleksjonsperiode. Det hadde vært bra for meg. Får jeg muligheten til å jobbe lenger, gjør jeg det. Håpet mitt er å spare litt penger, og bruke dem på å forbedre situasjonen min i hjemlandet. Jeg ønsker meg bare et godt liv.