- De aller, aller fleste gutta er bra folk. Det erbare så dumt at unntakene ødelegger så mye

Det er fredag ettermiddag på Aker Brygge i Oslo. Solen speiler seg i sjøen under en nesten skyfri himmel, og det yrer av liv på den sommervarme bryggen.

Midt i mylderet av dresskledde forretningsfolk og sommerkledde ungdommer, sitter tre kvinner i arbeidsklær på en benk.

Elektriker Kristine Wendt (28), maler Ine Nordahl (31) og rørlegger Caroline Bergh (39) er nettopp ferdige på jobb, og møter Byggeindustrien for å fortelle om hvordan de opplever å jobbe i den mannsdominerte byggenæringen.

– Det er så utrolig mye bra med å jobbe i denne næringen. Selv etter 13 år som maler, er jeg kjempefornøyd med jobben min. Jeg elsker å sette farge på tilværelsen til mennesker. I tillegg liker jeg å bruke kroppen og være i bevegelse, sier Ine Nordahl.

– Vi har også et godt arbeidsmiljø. De aller, aller fleste gutta i næringen er bra folk. Det er viktig å få fram. Det er bare så dumt at unntakene ødelegger så mye for alle de andre, legger hun til.

Ødelegger for seg selv

I likhet med «Ida», som Byggeindustrien omtalte forrige måned, har både Nordahl og Kristine Wendt opplevd å bli seksuelt trakassert mens de var lærlinger.

Wendt, som kjenner Ida og opplevelsene hennes godt, mener det er viktig at kvinner i næringen forteller erfaringene sine. Hun tror historiene kan bidra til at næringen tar flere grep for å bekjempe trakassering og diskriminering, og dermed bidrar til at flere jenter velger yrkesfag.

– Jeg mener det er viktig med åpenhet. Det er få menn som står bak denne oppførselen, men de som gjør det påvirker hverdagen vår i stor grad, sier Wendt og poengterer:

– I tillegg bidrar de til at lærlinger, som i utgangspunktet ønsker å jobbe i byggenæringen, slutter og velger bort bransjen. Det må snakkes om og gjøres noe med. Det eneste vi oppnår ved å ikke snakke om det, er å ødelegge for oss selv og fremtidig rekruttering.

«Fin i øyemålet»

Selv opplevde hun uønsket seksuell oppmerksomhet som 17-åring. En rørlegger i 30-årene kom med seksuelle tilnærmelser mot henne på ulike prosjekter over flere år.

– Det begynte allerede da jeg var på omvisning på byggeplassen jeg skulle jobbe på som lærling. Han dukket opp og sa «oi, ho var fin i øyemålet, sier Wendt og gjør til stemmen sin.

– Det var veldig rart, men jeg tenkte «det er vel sånn man bare må akseptere». Jeg sa ikke ifra og fikk dermed ikke tatt det med rota. Deretter kom han ofte bort og bare stirret på meg, sier Wendt.

En gang hun og en annen lærling jobbet på lunsjrommet, hvor rørleggeren og hans kollegaer spiste, gjorde han mer enn å stirre.

– Først mobbet de han andre og kalte han tjukk. Så tok rørleggeren tak i meg og dro meg ned på fanget. Kollegaene lo mens jeg prøvde å kjempe meg løs. «Oi, ho er sterk», husker jeg han sa, sier Wendt.

Da prosjektet var ferdig begynte hun på en ny byggeplass, hvor hun trivdes godt. Hun «glemte bort» trakasseringen helt til hun igjen møtte rørleggeren på neste prosjekt.

– Da var det på’n igjen. Han stirret og sa «du er som jordbær med fløte på». Kollegaene spurte om nummeret mitt for han, hvor jeg bodde og så videre. Han spurte om jeg kunne komme hjem til han å vaske og lage mat. Jeg svarte bare høflig nei, men det var veldig ubehagelig, sier hun.

– Han ga seg ikke, men ble det mer intens. Han dro i meg, og tok på leggen min. Jeg fikk pause fra han i neste prosjekt, men så møtte jeg han igjen på prosjektet etter det, fortsetter Wendt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Dyttet bort med feiekost

På det tidspunktet jobbet hun også sammen med en annen kvinnelig lærling.

– Han begynner å plage oss begge. På et tidspunkt var han så intens at vi dytter han vekk med en kost. Han tok igjen, og ble så hardhendt at hun andre fikk blåmerker, sier hun.

De meldte fortsatt ikke ifra, men snakket til kollegaer i lunsjen om at det som hadde skjedd. Da kom det ene verneombudet og lurte på hva de snakket om. Han tok det opp videre med hovedbasen, som på et tidligere tidspunkt hadde advart rørleggeren uten at Wendt hadde visst om det.

– Vi satte oss ned sammen, og vi fortalte alt. Samtidig sa vi at vi var redde for å bli sendt bort fra prosjektet. Det hadde nemlig skjedd med den andre lærlingen på et prosjekt tidligere. Da svarte de at hvis vi ble flyttet, så skulle de sende seg selv bort også, sier Wendt.

Stemmen hennes brister, og hun begynner å gråte.

– Jeg gråt da og gråter når jeg snakker om det, for det betød så mye for oss. De støttet oss, trodde på oss og skjønte alvoret. De brydde seg, sier Wendt og tørker bort tårene.

Ledelsen på prosjektet ble involvert, og hovedbasen sa han var skuffet over at rørleggeren ikke hadde hørt på advarselen hans tidligere.

– Det endte med at jeg fikk et spørsmål fra ledelsen; Hva vil du at vi skal gjøre? Skal vi si han opp? Jeg svarte at han kunne bli på prosjektet. Jeg ville bare at han skulle kutte ut den oppførselen, sier hun.

Rørleggerbasen ga rørleggerne på prosjektet en så solid reprimande at ingen turte å se på lærlingene engang.

– Alle så ned i bakken. Det ble litt voldsomt. Etter hvert fikk de ny beskjed om at det var lov å snakke med oss, men ikke trakassere, sier Wendt lattermildt.

«Noen som har prøvekjørt malerjenta?»

Maleren Ine Nordahl hadde vært lærling i seks måneder da hun opplevde trakassering.

– Jeg var eneste jente på byggeplassen, og delte brakker med gutta. En dag jeg skulle på do så jeg telefonnummer mitt skrevet på innsiden av dodøra, sier Nordahl.

Ved siden av nummeret stod kommentaren: «Er det noen som har prøvekjørt malerjenta ennå?»

– Jeg syntes det var skremmende. Da jeg kom på jobb om morgenene, var det ofte en gjeng arbeidere som satt og stirret på meg. Jeg tenkte ikke så mye over det før, men etter den hendelsen tenkte jeg at kanskje en av dem hadde skrevet det. Da kjente jeg veldig på at de fulgte meg med øynene. Det var så ekkelt. Jeg ville bare gå og gjemme meg, sier Nordahl.

Nordahl visste ikke hva hun skulle gjøre, men noen kollegaer meldte ifra til HMS-ansvarlig.

Han ble stresset og ba Nordahl og en kollega om å male over døra før byggherren kom.

– Vi malte over både den og de andre dørene i dobrakken. Det ville sett rart ut hvis bare en dør ble malt. Hendelsen ble ikke registrert noe sted, sier hun.

Opprettet kvinnenettverk

Nordahl har i likhet med Wendt valgt å være åpen om opplevelsene sine, slik at byggenæringen kan lære av feilene og at andre kvinner slipper å oppleve det samme.

De har blant annet fortalt historiene sine til Frifagbevegelse, på møter i EL og IT Forbundet, under arrangementet Worldskills Norway og på Fellesforbundets Landsmøte.

Sammen med blant andre rørlegger Caroline Bergh har de også vært med på å videreutvikle nettverket Jenter i teknikk og håndverk.

– Det er ikke så mange kvinner i næringen, så man kan fort føle seg alene. Målet med nettverket er at kvinner i næringen har noen å snakke med og dele opplevelser med. Vi ønsker å skape samhold, og støtte både de som allerede jobber i næringen og de som rekrutteres, sier Bergh.

– Det er også et poeng i seg selv å synliggjøre at det faktisk finnes kvinner i næringen. Jeg tror det oppleves fint for jenter som vurderer den yrkesveien. I tillegg tar vi opp saker som er viktig for likestilling. Det kan være alt fra trakassering til å bedre garderobeforholdene, legger hun til.

Sprutet vann på t-skjorten

Nettverket gikk blant annet i bresjen for årets 8. mars-parole om kvinnegarderober på byggeplass.

– Det er gjennomgående problem. Hver gang vi kommer på en byggeplass, så er det en like stor overraskelse. Hæ, en jente? Her? Hva gjør vi nå? sier Bergh og gestikulerer teatralsk med hendene.

Hun humrer litt.

– Og hvis vi er så heldige at vi får en kvinnegarderobe, må vi gjerne gå gjennom herregarderoben og spisebrakken for å komme til den. Tenker de ikke? Jeg må tråkke over en intimgrense hver gang jeg går gjennom herregarderoben. Jeg har ikke noe der å gjøre, sier Bergh.

– Det handler heller ikke bare om oss. Det ikke sikkert de mannlige arbeiderne syntes det er så stas heller. Det er likestilling vi snakker om. Ikke kvinnestilling, legger hun til.

Bergh anser seg selv likevel som heldig. Hun har aldri blitt seksuell trakassert.

Nordahl har derimot hatt flere ubehagelige opplevelser. I fjor var det blant annet en murer på en byggeplass som skulle ha det morsomt på hennes bekostning.

– Vi har hvite t-skjorter som malere, og de blir fort gjennomsiktige hvis de blir våte. Mureren hadde en sprøyteflaske med vann, og sprutet meg over brystet. Helt idiotisk.

– Jeg meldte ikke ifra, men så på han med et blikk som kunne drepe. Det holdt heldigvis. Jeg orker ikke «fuzzet» med å varsle. Jeg er nok litt herdet, men det er jo ikke alle som er det. Hvordan tror du en fersk lærling reagerer på sånn oppførsel? Selvfølgelig er det mange som ville sluttet, sier Nordahl.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Må få konsekvenser

– Du valgte likevel å bli værende i jobben. Hvorfor?

– Grunnen til at jeg ikke sluttet etter episoden med dodøren, var at kollegaene mine tok godt vare på meg. Vi var sammensveiset gjeng, og jeg hadde det bra med dem. Det er viktig å huske at den store majoriteten oppfører seg bra, sier hun.

Bergh og Wendt nikker anerkjennende.

– I tillegg er vi rett og slett glade i jobbene våre. Vi liker det vi driver med, forteller de.

– Hva mener dere må gjøres for å bedre situasjonen for kvinner næringen?

– Det vi trenger, er folk som gjør nøyaktig det motsatte av det HR-sjefen min gjorde etter episoden med dodøren. Vi må ikke male over, dekke til og dysse ned. Vi må bry oss, følge opp og ta ansvar, sier Nordahl.

Bergh påpeker også at det er viktig at trakassering blir slått hardt ned på med en gang det skjer.

– Det viktigste er at det får konsekvenser. Det er eksempler på at det blir slått hardt ned på, men alt for ofte bagatelliseres hendelsene. Det bortforklares med at «han bare tuller» eller «han vet ikke bedre». Samtidig sier man til kvinnene «skal du jobbe i bransjen, må du tåle såpass», sier hun.

Organiserte jentelunsj

Wendt påpeker at bedriften hun jobber i har tatt flere riktige grep de siste årene.

– Etter trakasseringen jeg og den andre lærlingen opplevde, organiserte vi en «jentelunsj» på jobben, for at vi kunne dele erfaringer. Av de 17 som var med hadde 16 opplevd uønsket oppmerksomhet på jobb. Den eldste kvinnen var 55 år. Hun hadde opplevd ganske grove ting, sier hun.

Erfaringene fra lunsjen ble tatt opp videre på allmøte.

– HMS-koordinatoren la opp et løp. Hun leste opp erfaringene for kollegaene våre, uten å røpe hvem som hadde fortalt dem. Så spurte hun; «tror dere dette skjer med noen i vår bedrift?» Etter at flere sa nei, sa hun at alle fortellingene fra med kvinner i bedriften. Da fikk de seg en støkk, sier Wendt.

– Det er et enkelt og virkningsfullt grep. Flere bedrifter burde ha allmøter med trakassering som tema, og trekke fram scenarioer som gjør at det oppleves nærmere. Trakassering kan skje søsteren, moren eller datteren din. Det må tas på alvor og vi må bry oss, legger hun til.