I første linje mot arbeidslivskriminalitet

Klokken nærmer seg 10, og det summer av stemmer i de beskjedne lokalene til Frelsesarmeen på Majorstua i Oslo.

Mange titalls migranter, ikledd tykke og slitne klær, spiser frokost og slapper av i matsalen og det tilstøtende kirkerommet.

Gratis havregrøt og rundstykker deles ut av frivillige på kjøkkenet, og de får varm kaffe og te. I kjelleren kan de ta en etterlengtet dusj og vaske klær.

Over bordene snakkes ulike språk, men mest polsk og rumensk. De fleste av migrantene er bostedsløse tiggere og bladselgere. Andre er arbeidsinnvandrere.

– Det kommer rundt 70 personer i snitt hver dag. Når det er kaldt ute, er det ekstra travelt. Vi gir dem nødhjelp. Her kan de hvile seg og få et varmt måltid. Syke får hjelp, og mange vil også snakke med de ansatte for å få råd og veiledning, sier Aleksandra Czech-Havnerås, som leder Migrasjonssenteret til Frelsesarmeen. 

Prosjekt mot a-krim

Hun viser vei innover i lokalene og på flytende polsk, engelsk og norsk hilser hun på flere ved bordene og kollegaer på kjøkkenet.

– De fleste som kommer hit, er rumensktalende romfolk. Ellers er det ulike nasjonaliteter, blant annet baltiske land og Polen. Jeg er selv fra Polen, og hjelper derfor mange derfra. De fleste sakene jeg hjelper med, er a-krim, sier Czech-Havnerås, som begynte i Frelsesarmeen i 2018. 

Hun oppdaget fort at svært mange av arbeidsinnvandrerne som oppsøkte senteret, ble utsatt for lønnstyveri og sosial dumping. 

– Hovedfokuset vårt er på nødhjelp, men når så mange forteller om a-krim, må vi tilpasse oss behovene og finne ut hvordan vi kan hjelpe. Vi startet derfor opp et eget prosjekt mot a-krim. Det har utviklet seg til å bli en viktig del av jobben, sier Czech-Havnerås. 

Mest lønnstyveri 

Hun setter seg på et pauserom bak matsalen, og finner fram store bunker med papirer.

De inneholder timelister og annen dokumentasjon fra ulike varslere, og en oversikt over tips de har sendt til blant annet Skatte­etaten, Nav, Arbeidstilsynet og Fair Play Bygg Oslo.

Siden prosjektet mot a-krim startet i 2019, har hun og kollegaene varslet om 328 saker til sammen. Sakene omfatter både lønnstyveri, farlig arbeid, konkurskriminalitet, vold og grov utnytting. Hver sak involverer ofte flere arbeidstakere. Det siste året har senteret varslet om 35 saker, som i alt omhandler rundt 200 personer. 

– Flere ganger hver uke får vi meldinger om noen som ikke har fått lønn, og 90 til 95 prosent av sakene er innen bygg og anlegg. Det er den største bransjen for utenlandske arbeidere. Mange jobber for små firmaer, ledet av kriminelle utenlandske bakmenn, som driver med systematisk lønnstyveri og svart arbeid, sier hun.

Czech-Havnerås ser på oversikten over tips de har sendt inn i 2024, og ramser opp noen av overskriftene.

– Den første er lønnstyveri. Så er det lønns­tyveri, lønnstyveri og lønnstyveri, sier hun mens hun blar oppgitt fra side til side. 

 – De fleste sakene handler om det samme, altså manglende utbetalinger og overtid uten lønn. Mange handler også om manglende arbeidsavtaler, stråmannsvirksomhet og svart arbeid. Andre går på usaklige oppsigelser, arbeidsulykker, trusler og vold. 

Forsørger familiene sine

Czech-Havnerås legger ned papirene litt, og kikker på klokken. 

Om en time kommer to polske bygningsarbeidere som ikke har fått utbetalt lønn på to måneder. En av dem har til og med lånt arbeidsgiveren 60.000 kroner til byggematerialer, uten å ha fått tilbake en krone.

– Det er trist. De har jobbet 10 til 11 timer hver dag, også på lørdager, og så får de ingen penger. De har heldigvis vært flinke til å føre timelister og dokumentere arbeidet. Da har vi et godt grunnlag, men jeg vet ikke om vi kan hjelpe med å få pengene tilbake for lånet. Det er jo ikke lønnstyveri. Det er et privat lån mellom to personer, sier hun.

Czech-Havnerås påpeker at lønnstyveri skaper en fortvilet situasjon for de som rammes. 

– Det som gjør mest inntrykk, er hvor tøft og ydmykende det er for dem. Veldig mange jobber for å forsørge familiene sine, og kjenner derfor på en stor skamfølelse av å bli lurt. De har jobbet opp mot 12 timer dag etter dag, og det er tungt arbeid vi snakker om. Så må de reise hjem uten noen ting, sier Czech-Havnerås og slår ut med armene.

– Det er også tungt å bo i dette dyre landet når du ikke får lønn. Hvis du mister jobben etter kort tid, har du heller ikke grunnlag for dagpenger. Jeg snakket med en snekker tidligere i dag, som ikke har rett på noe økonomisk hjelp. Personen har null velferdsnett å lande på, og risikerer å bli hjemløs.

Havner på gaten 

– Så det hender at bygg- og anleggsarbeidere havner på gata?

– Ja, det hender. Det er hovedsakelig personer som er nye i Norge, og ikke har opparbeidet seg rettigheter. Når de kommer til landet bor de ofte i leiligheter som er eid eller leid av arbeidsgiveren. Dermed kan arbeiderne også kastes ut på dagen hvis de for eksempel varsler om dårlige forhold. Det har vi sett. Hvis arbeiderne har rett til sosialhjelp, kan vi redde dem fra gata. Andre ganger klarer vi det ikke, sier hun.

– Kjenner du til utenlandske bygningsarbeidere som nå er på gata?

– Nei, de har klart å komme seg til hjemlandet, men personen jeg snakket med tidligere i dag risikerer det. Jeg søkte også om sosialhjelp til en snekker forrige uke, men er usikker på om han får det. Han leier bolig med venner, men har ikke fått lønn på to måneder. Vennene betaler for han nå, men hvor lenge kan de fortsette med det? 

– Hvordan opplever du å jobbe med dette? 

– Det er dager jeg er fullstendig oppgitt. Jeg ser så mange av de samme type sakene igjen og igjen. Mange blir også jukset flere ganger. Personer jeg hjalp for fem år siden kommer tilbake, fordi de har begynt i ny bedrift som lurer dem på samme måte, sier hun. 

Czech-Havnerås drar hendene oppgitt gjennom håret.

– Det er «insane». Hvor mange år kan man kjempe uten at bransjen blir noe bedre? Noen ganger skjønner ikke hvordan noe blir bygd i det landet her, sier hun og ler resignert.

Vant gjev pris 

Arbeidet hennes blir imidlertid satt stor pris på. I fjor fikk hun prisen Stockmanns hammer fra Stiftelsen Byggfag for kamp mot arbeidslivskriminalitet. Prisen besto av 50.000 kroner, et diplom og en gyllen hammer. 

– Den betydde mye for meg. Jeg var nær å slutte da jeg fikk beskjed om prisen. Den ga meg motivasjon. Jeg har vært veldig personlig engasjert i dette i mange år, og følte nå at jeg ble sett. Det var også veldig rørende å lese begrunnelsen til juryen, sier hun.

I juryens begrunnelse heter det blant annet at Czech-Havnerås har «stått i førstelinjen og møtt arbeidere som er svindlet, lurt og utnyttet. Hun har spilt en avgjørende rolle i å hjelpe innvandrere med begrensede sosiale rettigheter, bostedsløse og andre personer som har møtt vanskeligheter i arbeidslivet.» 

Selv om Czech-Havnerås har vært mye sint og frustrert de siste årene, har hun og kollegaene klart å hjelpe mange hundre personer. 

– Vi får gjennomslag. De fleste får penger tilbake, men du må være tålmodig. En case tar fort ett til to år. En som fikk igjen pengene sin forrige uke, kom til meg første gang i november 2023. Det tar tid, og som regel må firmaet gå konkurs først, sier hun. 

Czech-Havnerås skakker på hodet.

– Andre ganger er saken håpløs. Hvis varslerne ikke har arbeidsavtale eller dokumentasjon på hvor eller når de har jobbet, må vi bare si «sorry». Vi må være realistiske, men ser an hver sak, sier hun. 

Hjelper med å anmelde

– Hvordan jobber dere for å hjelpe de som oppsøker dere?

– Det starter med at vi kartlegger situasjonen, og samler inn dokumentasjon. I saker om lønnstyveri hjelper vi deretter med å utarbeide et påkrav. Vi hjelper dem med å ta de første skrittene og følger den videre lønnsinndrivelsesprosessen, sier Czech-Havnerås.

Ofte hjelper de også varslerne med å ordne grunnleggende tjenester, som bankkonto, bankID og fastlege. De hjelper også med å søke om hjelp hos Nav. 

– Noen ganger blir påkravene utbetalt, andre ganger ikke. Da hjelper vi med å sende anmeldelse til politiet. De blir henlagt i 99 prosent av tilfellene, så da henviser vi til en av flere jurister som vi samarbeider med, sier hun. 

– De vil i hovedsak prøve å slå firmaet konkurs, for så å kreve penger tilbake. Hvis det ikke er utsikt til konkursbegjæring, vil vi ta andre skritt, for eksempel utleggsbegjæring hos namsfogden. Vi gjør vurderinger fra sak til sak, legger hun til.

Blitt truet flere ganger 

Czech-Havnerås blar i papirene foran seg igjen, og viser fram kopier av ulike SMS- og e-postutvekslinger som brukes som dokumentasjon i sakene.

Hun sier arbeidsgiverne ofte blir svært aggressive.

– Det kom en bygningsarbeider i går som hadde sendt påkrav om lønn til arbeidsgiver. Han lurte på om vi kunne oversette e-postene han hadde fått tilbake, og de var altså stygge. Jeg ble helt sjokkert, og jeg har lest mye. Arbeidsgiveren ville også treffe ham, men da sa vi bare “nei, det kan du ikke. Du kommer til å bli banket opp.” 

– Hender det ofte at dere får saker om trusler og vold?

– Ikke så ofte. En gang i kvartalet kanskje. De fleste sakene handler om trusler. Jeg tror det er mest ord, men det er også noen som utsettes for vold. I fjor varslet vi om to personer som ble banket opp etter at de sa ifra om manglende lønn, sier hun.

Czech-Havnerås har også selv blitt truet flere ganger.

Hun er blitt oppringt av forbannede arbeidsgivere, og byttet telefonnummer to ganger. Czech-Havnerås har også blitt skjelt ut på e-post og sosiale medier, og til og med blitt oppsøkt to ganger i lokalene på Majorstua.

– Sakene våre fører til at mange mister oppdrag og går konkurs. Da blir de sinte. Alle kan komme hit, så vi er utsatt. Jeg var heldigvis ikke på jobb da jeg ble oppsøkt her, sier hun.

Startet alene 

– Hvordan reagerer du på truslene? Blir du redd? 

Czech-Havnerås rynker på nesa. 

– Nei, altså ... Jeg blir ikke redd, men det er ubehagelig. Vi har nå som rutine at ingen ansatte på senteret skal kontakte arbeidsgivere. Det er ikke verdt vår mentale helse, sier hun og hilser på kollegaen Karolina Nowicka som kommer inn på pauserommet.

Hun startet som praktikant i Migrasjonssenteret i oktober, og har allerede jobbet med flere a-krimsaker som i alt omfatter 13 personer. Blant dem er de to polske bygningsarbeiderne, som Czech-Havnerås snart skal møte.

– Jeg går gjennom timelister, organiserer dokumenter og lager oversikter over hva arbeidsgiverne skylder. Jeg liker å hjelpe folk, og elsker denne jobben, sier Nowicka. 

Czech-Havnerås jobbet først alene da senteret startet prosjektet mot a-krim, men får nå avlastning fra flere sosialarbeidere og miljøterapeuter. De snakker både rumensk, russisk, engelsk og polsk, og kan sammen hjelpe mange sårbare målgrupper.

Hjelper rumensktalende 

Hjelper rumensktalende 

Blant terapeutene er rumensktalende Diana Cazacu fra Moldova. Hun sitter på et kontor lenger innover i lokalene, og har nettopp hatt besøk av et rumensk ektepar. De mistet jobbene i renholdsbransjen like før jul, og trenger hjelp til å søke om sosialhjelp.

– Vi hjelper med mye forskjellig, alt fra å bestille flybilletter hjem til å oversette dokumenter og søke om økonomisk hjelp. I tillegg jobber jeg med a-krimsaker for rumensktalende arbeidere, sier Cazacu.

Hun trekker fram flere eksempler fra byggenæringen. I ett av dem har to brødre signert kontrakt med et firma, sendt timeliste til et annet og fått langt flere oppgaver enn avtalt.

 – Her ser du lønnsslippen. De fikk 979 euro for en måneds arbeid. Så har arbeidsgiveren trukket fra flybillett, husly og litt for mat og sigaretter. Dermed har de endt opp med 300 euro. I tillegg har en av dem fått en arbeidsskade, men ingen erstatning, sier Cazacu. 

– Jeg har kontaktet advokater og håper vi finner en løsning. Det er utfordrende fordi arbeiderne har dratt hjem, men vi gjør vårt beste. Vi kan ikke love mirakler, men gir ikke opp. Vi tror vi kan gjøre en forskjell, selv om sakene ikke alltid har en lykkelig slutt. 

Sårbare utnyttes 

Videre inn i lokalene sitter miljøarbeider Christian Ariton. Han har akkurat møtt en utenlandsk arbeider, som mener han har fått for lite betalt.

Ariton har rumensk bakgrunn, og både registrerer og snakker daglig med brukerne av matsalen og kirkerommet. 

– Med romfolk er det viktig å bygge relasjoner. De vil aldri komme til deg uten videre og åpne seg om utnyttelse, at de jobber svart, eller at de blir skadet på jobb. Du må være en del av miljøet. Når de først åpner seg, kartlegger jeg situasjonen deres. Deretter følges sakene opp videre av Aleksandra og Diana, sier han.

Ariton forteller at sårbare romfolk ofte blir utnyttet i arbeidslivet.

– Det brukes ofte til jobber innen renhold eller bilpleie. I byggebransjen får de også jobb med blant annet renovering av leiligheter. De forteller ofte «sjefen har lovet meg penger. Sjefen lar meg sove i leiligheten mens jeg jobber der. Sjefen tar vare på meg», sier Ariton.

Han rister på hodet.

– Sjefen tar ikke vare på noen. De blir underbetalt og utnyttet. Likevel godtar de behandlingen fordi alt er bedre enn ingenting, sier Ariton.

Egne erfaringer 

Tross krevende arbeidsdager opplever han og Cazacu jobben som viktig og meningsfull.

Det gjør også Czech-Havnerås. Hun har selv opplevd lønnstyveri, og vet hvor tungt det oppleves. Hun er født og oppvokst i Polen, hvor foreldrene jobbet som lærere. Hver sommer dro de til Sverige for å jobbe med bærplukking, snekring og gårdsarbeid.

– De ble grovt underbetalt, og noen ganger fikk de ikke penger i det hele tatt, sier hun.

Czech-Havnerås kom til Norge for å studere i 2010. Året etter fikk hun jobb som kjøkkenassistent, men restauranten gikk konkurs.

– Da fikk jeg ikke lønnen jeg skulle ha, og fikk heller ikke hjelp noen steder. Jeg vet hva det gjør med et menneske å være i en slik situasjon, sier Czech-Havnerås.

I 2014 studerte hun videre i England, og fullførte en mastergrad i fred, konflikt og utvikling samtidig som hun jobbet for to hjelpeorganisasjoner. Deretter begynte Czech-Havnerås og hennes norske ektemann hos Frelsesarmeen i Oslo.

– Det høres teit ut, men jeg har alltid ønsket å bidra til en mer rettferdig verden. Jeg er litt idealist, sier hun før vi hører lyder i gangen fra bygningsarbeiderne hun skal møte. 

På veggene rundt henne er det hengt opp ark med ulike sitater.

– Den der er viktig for oss, sier Czech-Havnerås og peker på ett av dem. 

«Arbeid gir en lønn – og et liv», et sitat av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth.

– Arbeid skal gi lønn og et liv. Det er akkurat det vi kjemper for.