Innlegg: Hvem «eier» egentlig data?

I Nasjonal transportplan for perioden 2025-2036 satses det mer på drift og vedlikehold av vei og jernbane enn på bygging av nye prosjekter. Denne vridningen mot eksisterende infrastruktur er et resultat av et stort vedlikeholdsetterslep og behov for opprusting samt økt belastning på grunn av ekstremvær. Det er i gjennomsnitt satt av hele 40 mrd kr årlig til drift, vedlikehold og mindre prosjekter.

Med slike betydelige investeringer i drift og vedlikehold følger også et betydelig potensial for effektivisering og økt lønnsomhet. Flere aktører i markedet investerer i dag betydelige beløp i ny teknologi for å optimalisere operasjonen av de enkelte veistrekningene. Allerede i dag brukes AI verktøy til å analysere værdata, utarbeide lokale prognoser og styre hvor det skal brøytes, strøs og saltes, og ikke minst hvilke mengder og frekvens som skal benyttes på de enkelte deler av veistrekningen.

På sikt vil AI kunne gi klare prognoser for hva man kan forvente av kontraktsarbeid på de ulike delene av en veistrekning gjennom hele kontraktsperioden, både på vinterstid og sommertid, men man er ikke helt der enda. For å kunne ta i bruk AI i større grad kreves tilgang til store mengder historiske data.

Oppdragsgiver ønsker dette datagrunnlaget for å kunne utarbeide presise og detaljerte anbudsbeskrivelser basert på historiske data, og dermed oppnå riktigst mulig pris ved utlysning av anbudskonkurranser i det åpne markedet. Oppdragstakerne på sin side kan bruke data som er innhentet fra den enkelte veistrekning, ved hjelp av teknologi, til kalkulasjon i et nytt anbud på samme, eller lignende veistrekninger, og deretter utførelse av selve kontraktsarbeidet. Videre vil denne dataen kunne danne grunnlag for maskinlæring for å videreutvikle AI. Her oppstår det et spenningsfelt; for hvem eier egentlig denne dataen?

Spørsmålet kan nyanseres noe. Det datagrunnlag som en oppdragstaker med moderne teknologi sitter igjen med om en veistrekning består gjerne av ulike typer data. Det er rene innsamlede data fra veistrekningen som temperatur, nedbørsmengder, målt friksjon, saltmengder osv. Videre kan det være sammenstillinger av data som er innhentet, analyser av data og trening av maskinlæringsalgoritmer for å utvikle AI.

Gode grunner kan tale for å dele all data med oppdragsgiver dersom oppdragsgiver har til hensikt å tilgjengeliggjøre datagrunnlaget med markedet både for å bidra til utvikling og nyskapning, og for å oppnå et mest mulig presist anbudsgrunnlag i fremtidige konkurranser.

På den andre siden har en oppdragstaker som har investert betydelige beløp i teknologi og utvikling behov for beskyttelse av de verdier disse investeringene representerer i form av data som er innhentet og bearbeidet.

Det finnes ingen generell lov om eierskap eller rettigheter til data. Svaret på hvem som eier data må derfor finnes enten i spesiallovgivning eller avtalen mellom partene. Det er særlig to lover som er relevante her.

For det første, kan en samling av data oppfylle vilkårene til en database i åndsverklovens forstand. Da vil samlingen ha opphavsrettslig vern. Det innebærer at det er den som har laget databasen som har enerett til å utnytte denne. Dette vernet strekker seg likevel bare til samlingen som sådan, ikke til rådata som inngår i databasen.

For det andre, kan data være beskyttet av lov om forretningshemmeligheter. Loven definerer forretningshemmeligheter som opplysninger som ikke er allment kjent, som har kommersiell verdi fordi det er hemmelige og som innehaveren har truffet rimelige tiltak for å holde hemmelige.

Begge disse lovene stiller spesifikke vilkår for å gi vern til visse typer data. I en kommersiell setting vil derfor avtalen mellom partene ofte være avgjørende for å sikre seg eierskap eller rettigheter til data.

Vi ser i økende grad en tendens til at parter er uenige om hvem av partene som har hvilke rettigheter til data som genereres i forbindelse med oppdrag. Oppdragsgiver antar at rettighetene til data er en del av tjenesten som leveres, og oppdragstaker antar at de har samtlige rettigheter til dataen fordi den genereres i deres systemer.

For å unngå konflikt og sikre verdier er det derfor sentralt at partene har en klar bestemmelse om data i avtalen. Her bør det presiseres hvem som skal ha rett til å gjøre hva med hvilke data. I mange situasjoner har begge parter tilgang til samtlige data, og fordi data er en ressurs er det mer hensiktsmessig å regulere hvordan data skal forvaltes, istedenfor å regulere hvem som skal "eie" data. Ett klassisk eksempel er at oppdragsgiver får rett til å forvalte data for bestemte interne formål (for eksempel analyse), mens oppdragstaker på sin side får rettighetene til å forvalte data for å videreutvikle tjenestene sine.

EU vil gjøre det enklere å dele data for å øke innovasjonstakten og den teknologiske utviklingen i EU, og i kjølvannet av EU kommisjonens datastrategi har det derfor kommet flere reguleringer om mer deling av data.

Det er særlig EUs «åpne data-direktiv» (Open Data Directive – ODD) og «dataforvaltningsforordningen» (Data Governance Act – DGA) som er interessante. Sistnevnte forordning skal sørge for en trygg ramme for deling av data som ikke er åpne og underlagt tredjeparts rettigheter. ODD innebærer blant annet en plikt for det offentlige til å dele – fritt og gratis – såkalte høy-verdi datasett. Foreløpig er geografi- og jordobservasjonsdata, miljødata, statistikk, selskaps- og eierskapsregister og transportdata definert som høy-verdi datasett. Det er gitt unntak for offentlige foretak som har krav om å genere inntekt, men det blir likevel spennende å se hvilke konsekvenser disse reglene vil få. Dette vil trolig innebære en mulighet til å kombinere store mengder datasett som vil kunne ha en stor effekt på AI innenfor drift og vedlikehold av infrastruktur.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.