For mye snakk og for lite handling for å øke rekrutteringen av kvinner til næringen

Kvinneandelen i de norske bygg- og anleggsvirksomhetene har kommet seg de senere årene. På funksjonærsiden er situasjonen i dag en annen enn vi så tidligere, selv om det også her er mye å gå på. Men på fagarbeidersiden har det skjedd veldig lite over lang tid. Det er endringer i rekrutteringsmønsteret – men det er fortsatt altfor få kvinnelege arbeidere som ønsker å ta en jobb i bygg og anlegg.

Tallenes tale er relativt klare – og sier det meste; i den utførende delen av byggenæringen er kun åtte prosent av de ansatte i byggenæringen kvinner og av fagarbeiderne er tallene enda lavere – her er andelen på kun to prosent.

Men hvorfor er det slik? Det er mange år siden lederne i byggenæringen gikk ut og flagget store satsinger og påpekte viktigheten av å få inn flere kvinner i næringen. Selv om de har vært få, har det også vært flere kvinnelige forbilder for de unge som er på vei opp. Men fortsatt er det altså slik at kvinner i for stor grad velger andre karriereveier og andre næringer å satse på. Næringen har dermed ikke kommet så langt som man skulle tro. Vi må innse at mange av virksomhetene ikke har klart å omstille seg i praksis - og er rett og slett ikke attraktive nok.

Problemet er nok rett og slett at det har vært for mye snakk og lite handling innen dette arbeidet. Man har naturligvis gått ut og sagt at man ønsker flere kvinner inn i næringen – men det er kun et fåtall som har endret på rutiner, regler og måter å arbeide på for å tilpasse virksomheten for en ny tid der kvinner i praksis likestilles med mennene på arbeidsplassen.

Konsernsjef Morten Grongstad i AF Gruppen holdt fredag et innlegg for Ingeborg-nettverket for kvinner i rørbransjen under VVS-dagene på Lillestrøm, hvor han kom nærmere på inn konkrete tiltak de har jobbet frem – og hvordan han fikk aha-opplevelsen som førte til at de måtte gjennomføre konkrete grep – og hvordan dette også har hatt en effekt.

Dette handler i stor grad om å justere på holdninger som over tid har vokst frem i bedriftene og en hel næring – og ikke minst gjennomføre konkrete tiltak ute på byggeplassene. Dette kan være hvordan brakkeriggen er bygget opp med skifterom, hvilken kultur og sjargong som er ok for at alle skal kunne trives på arbeidsplassen, om det er greit at det skal henge oppe tvilsomme kalendere på brakka – og rett og slett hvordan man oppfører seg overfor hverandre - og hvilken kultur man skal bygge opp og dyrke.

Skal byggenæringen i Norge bygge seg opp til den kompetansenæringen den må og skal være – må vi klare å rekruttere fra hele befolkningen. Det er jo slett ikke rart at vi sliter med å rekruttere nok folk og de beste hodene om man i praksis utelater halvparten av befolkningen fra rekrutteringsgrunnlaget. De som nå klarer å legge bedre til rette for at kvinner faktisk ønsker å søke seg til bygg og anlegg, vil ha en stor fordel. Kompetansekampen er stor både innad i næringen - men ikke minst mellom næringene som skal vinne fremtiden i Norge. Man må klare å omsette gode tanker til reelle handlinger og holdningsendringer. Det hjelper lite å håpe på en forandring om man ikke er villig til justere på dagens kurs. Bildet er definitivt ikke helsvart – ting er i endring. Men det må gjøres enda mer.