Oslomodellen sikrer sunn konkurranse, rekrutteringen og seriøsitet i næringen

Slik jeg oppfatter Oslomodellen er den ikke låst til ulike kontraktmodeller, men setter grenser for hvor mange ledd man kan ha på de ulike fagområder (underleverandør i kjede). Det innebærer at de som har tatt på seg en entreprise innenfor et fagområde, uavhengig av entrepriseform i prosjektet, har anledning til å supplere i ett underliggende ledd. Dette enten med bistand fra en underentreprenør eller innleie, men altså ikke begge deler. Oslo kommune krever også at de som har sitt arbeide i ett bemanningsfirma skal ha ett fast ansettelsesforhold. Videre kan de godta flere ledd dersom det på grunn av uforutsette eller spesielle omstendigheter gjør det nødvendig for å få gjennomført kontraktsarbeidene. Ytterligere er det i Oslomodellen krav til andel fagarbeidere og lærlinger for utførelse av arbeider i de fag som omfattes av utdanningsprogrammet for bygg‐ og anleggsteknikk, samt anleggsgartnerfaget. På bakgrunn av dette kan ikke jeg se at f.eks. totalentreprise blir mer krevende med det nye regelverket.

For Byggmesterforbundet er det åpenbart at det er behov for å gjøre noe med situasjonen på offentlige bygge- og anleggsprosjekter. Best ville dette kunne løses gjennom en effektiv forskrift for offentlige anskaffelser som ville sikret lik praksis over hele landet. Dessverre har ikke regjeringen levert tilstrekkelig på dette når de for en tid tilbake kom med sin nye anskaffelsesforskrift. Dette er bakgrunnen for at bl.a. flere kommuner nå skjerper sine regler ytterligere. Det er verdt å minne om at riksrevisor Per Kristian Foss så sent som i september viste til at de sentrale myndigheter og ulike regjeringer har forsømt arbeidet mot arbeidslivskriminalitet i mange år, og stilte spørsmål til hvorfor det går så sent med å få gjort noe med det.

Det er mulig at det kan være noen svakheter med Oslomodellen, men da i hovedsak knyttet til utforming av regelverket, ikke kommunens målsettinger for å rydde opp og bedre rekrutteringen til bransjen. Ytterligere fremkommer det heller ikke fra de som kritiserer Oslo-modellen noen alternative løsninger til det regelverket som kommunen nå har fastsatt. Det finner jeg underlig siden intensjonen til Oslopolitikerne er å komme seg ut av en mangeårig situasjon hvor de på sine byggeplasser har muliggjort betydelig innslag av arbeidslivskriminalitet, til dels mafialignende tilstander, skatte- avgiftsunndragelser og utestengelse av seriøse aktører med egne ansatte fra å kunne nå opp i konkurransen.

Det kan finnes alternative veier for å få oppfylt formålet om seriøse aktører i offentlige prosjekter. Partner Grethe Gullhaug i Kluge Advokatfirma gikk tidligere i år ut i Dagens Næringsliv og viste til at det er mulig å pålegge byggherren ett større ansvar for arbeidslivskriminaliteten på norske bygge- og anleggsplasser. Når man ser det betydelige omfanget og graden av alvorlighet i mange av de avsløringer som er kjent de senere år, er det ett tankekors at de øverste ansvarlige i offentlige etater ikke er mer ansvarlig for det som skjer. I siste instans peker jeg da på ansvarliggjøring av den øverste politiske og administrative ledelse i kommuner og andre deler av offentlig sektor.

Ett annet spor er å se på ansvaret for den som har kontrakt med byggherren. Kilde og Hegge viser i sitt innlegg til at mange entreprenører har kompetanse til å styre både rådgivere og andre entreprenører. Det er riktig, men ser man det store bildet har man ikke lykkes i å sikre seriøsiteten på byggeplassene i tilstrekkelig grad. I likhet med offentlig byggherre, er det for mange eksempler på at den som tegner avtalen med byggherren, men viderefører oppdraget til ulike underleverandørledd toer sine hender når avsløringene kommer. Det er åpenbart at en innskjerping av ansvaret slik at det i sterkere grad peker mot bestiller av underleverandører, og ikke bare leverandørleddene, ville sikret en strammere prosjektorganisering.

Offentlige etater er som oppdragsgiver en betydelig aktør i det norske bygge- og anleggsmarkedet. For både håndverksbedrifter og utførende entreprenører er det avgjørende at det innenfor dette er rammevilkår som sikrer markedstilgang og anledning til å delta i konkurransen på like vilkår. Bygge- og anleggsnæringen er en betydelig næring. Den leverer varer og tjenester for hele 250 millioner kr. pr. time og er således en av de store verdiskaperne i Norge. Det er åpenbart at arbeidslivsforhold, skatte-/ avgiftsunndragelser og tungt innslag av kriminalitet i en så stor sektor utfordrer hele den norske modellen og vår velferd. Til syvende og sist er det det offentlige selv og fellesskapet som må plukke opp regningen. En nødvendig innskjerping av regelverket kan få som konsekvens at aktører som har gjort det til en forretningsmodell å videreformidle arbeid og tjenester til en rekke underleverandører med ulik standard og kvalitet, vil få mer krevende rammebetingelser. Det kan nok både offentlig sektor som oppdragsgiver og de fleste som ønsker en seriøs bygge- og anleggsnæring kunne leve med.