Riktig veieier?

Dette medførte at over 17.000 kilometer vei fikk en ny eier. Selv om fylkeskommunene overtok som formell veimyndighet er det fortsatt slik at selve veiadministrasjonen ligger under Statens vegvesen, slik at de er som gjennomfører mange av de nødvendige oppgavene på vegne av fylkeskommunene.

Det er likevel slik at det er fylkeskommunene om eier som bestemmer hvor mye som skal investeres i nye utbygginger og ikke minst settes av til drift og vedlikehold av veinettet de har ansvar for.

Dette er selvsagt en stor oppgave for fylkeskommunen, og enkelte fylkeskommuner har veldig mange kilometer vei å holde styr på. Tirsdag ble en rapport utarbeidet av Rambøll på vegne av Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV) presentert for samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen. Her kommer det frem at etterslepet på drift og vedlikehold stedvis er omfattende. I ni av fylkene har utviklingen gått helt feil vei, veiene er blitt i dårligere stand. Målet med reformen i 2010 var å se til at veiene rundt om i landet skulle få en bedre standard. Målet med overføring av eierskapet var nettopp at de som satt nærmest veien og utfordringene som lå der, selv skulle prioritere utbedringer og utbygginger.

Denne prosessen var slett ikke noe alle var enige om – hverken blant politikerne eller innen de ulike fagene som jobber innen veisektoren. Det var det heller ikke slik at alle fylkeskommuner satt og jublet over å få veiene som ble overført med det enorme etterslepet som fulgte med, slengt i fanget – spesielt ikke når mange oppdaget at det ikke var med nok midler med på lasset til å kunne gjøre en god nok jobb med oppgraderingen. Det er forståelig - det var og er en tøff oppgave å jobbe for å snu veiforfallet.

Enkelte fylker har klart seg bra og prioritert midler til å utbedre og bygge ut veiene. Det er likevel slik at flere også har gått helt feil vei. Solvik-Olsen peker på at han er litt overrasket over rapporten som kom frem, med den økningen fylkene, ifølge samferdselsministeren, skal ha fått i sine budsjetter de siste par årene.

Fylkeskommunene har noen få, men tunge oppgaver som faller inn under deres ansvarsområder, som videregående skoler, drift av kulturinstitusjoner, tannhelsetjenesten samt tekniske oppgaver knyttet til for eksempel vei og kraftproduksjon. Spørsmålet er da om utbedring og utbygging av veiene blir tillagt nok vekt når budsjettene oppfattes som trange. Når det ikke finnes noen sterkere føringer på hvilke standard de ulike veiene rundt om i landet skal ha, vil det kunne bli slik at noen ikke prioriterer veiene høyt nok, noe som da selvsagt medfører relativt store forskjeller i standarden rundt om i landet.

Det er ikke sikker at fylkeskommunene er det riktige forvaltningsorgan til å eie så mange kilometer vei. Har de de riktige miljøene og får de nok midler overført til å gjøre såpass tunge økonomiske løft som det tross alt er å eie så mange kilometer veier?

Det er forståelig at man vil gjøre prioriteringer som ikke alltid går i veiens favør om budsjettene oppleves trange. Vedlikeholdsetterslepet på veiene staten eier har stoppet opp, og går nå i riktig retning, etter betydelige økninger i budsjettene den senere tiden. Slik er det ikke på de fylkeskommunale veiene. Det er ikke sikkert fylkene bør ha dette ansvaret. Det er heller ikke sikkert det er mulig å reversere en slik omfattende omveltning, og fylkene bør nok få enda mer tid på å vise om de virkelig ønsker å prioritere å ta igjen etterslepet, eller i det minste stoppe økningen i forfallet, før man konkluderer - men man bør ta en diskusjon rundt temaet.