Er det greit at prosjekter utsettes på grunn av lokaluenighet?

I snitt er planleggingstiden innenfor samferdselssektoren på 9-10 år, noe som selvsagt ikke er godt nok. Innen mange prosjekter tar det også betydelig lengre tid – også for store viktige Europavei-prosjekter.

Det er flere årsaker til dette. Det kan være faglige utfordringer for de statlige byggherre, spørsmål om finansering kan forsinke prosesser slik at de ikke kommer skikkelig ut av startgropa, men den største utfordringen synes å være problemer knyttet til lokale myndigheter. Dette kan være uenighet internt i kommunen, mellom kommuner og statlige byggherrer og ikke minst mellom ulike kommuner om hvor traseen skal gå.

Er uenigheten stor nok kan dette dra ut i årevis. Sett fra et lokalt standpunkt er det selvsagt viktig at lokalmiljøet får si sitt og være med å bestemme – også ved store regionale og nasjonale utbygginger. Det er tross alt de som er nærmest som rammes hardest av en utbygging. Det finnes likevel en grense for hvor lang tid dette kan ta og hvor stor makt lokale myndigheter skal ha, også med tanke på det kostnadsmessige. Det kan ikke være slik at lokal kjekling skal usette og i verste fall stanse store og viktige nasjonale utbyggingsprosjekter.

Aftenposten har de siste dagene satt fokus på nettopp denne problematikken og vist til prosjekter fra E18 i Akershus hvor kommunene Ski og Ås har tvunget frem flere omkamper, som dermed har medført at prosjektet havner langt bak i prioriteringskøen. Slik kan vi ikke ha det. De omtaler også utbyggingen av E6 ved Ringebu i Gudbrandsdalen, der Ringebu kommune nå har bedt om statlig plan for å klare å komme i mål.

Det har blitt en innskjerping i praksis innen dette feltet. Vi ser stadig oftere at staten går inn og krever gjennomføring med statlig plan. Det betyr at staten overkjører lokaldemokratiet og går for det de mener er den beste totalløsningen. Dette har vi sett ved flere prosjekter, som blant annet ved valg av trasé ved utbyggingen av Ringeriksbanen og ny E16. Også ved andre prosjekter har dette blitt en realitet, og vi ser da at planleggingstiden skrumper inn. Regjeringen har også kommet med signaler om at dette er noe det vil komme mer av – og det er positivt. Lokale myndigheter skal få si sitt, men det må også være en grense – og ikke minst må det ligge statlige virkemidler bak som kan fungere som en motivator for de lokale å komme til enighet raskere. Det er ikke bra om lokal uenighet gjør at store nasjonale prosjekter havner nederst i bunken. Her må man se utviklingen av samfunnet i et bredere perspektiv.