Fra leserne: Hvilken vei går anleggsbransjen?

Vi som i generasjoner har arbeidet for en anstendig lønn for anleggsarbeidere og for anstendige bo- og arbeidsforhold ser at det vi har bygget opp – nå står i fare å bli revet ned.

Jeg har selv vært en del av bransjen siden midten av syttitallet og har vært med på en fantastisk reise. Der jeg har hatt muligheten til å reise landet rundt og vært med på bygge opp landet til det det er i dag. Alt fra veier, broer, tunneler, kraftanlegg til de store landbaserte anlegg for oljeindustrien. På denne reisen har jeg også møtt så utrolige mange hyggelige og dyktige mennesker. Jeg har ikke angret en dag på det valget jeg tok. Men om jeg hadde hatt barn selv, så ville jeg nok ikke anbefalt dem å begynne i anleggsbransjen. Slik min far anbefalte meg. Den utviklingen jeg ser i bransjen nå gjør at jeg snart ikke kan gi en slik anbefaling lenger.

Jeg ser en bransje som smuldres opp. Jeg ser at offentlige byggherrer ikke følger opp sitt ansvar og at Arbeidstilsynet ikke har midler eller evner til å avdekke ulovligheter.

Jeg ser at de nye aktørene er meget kreative i hvordan de løser problemet med å ta ned kostnadene som anstendig lønns – og arbeidsforhold medfører.

Noen eksempler på kreative løsninger for å få ned slike kostnader:

· Tegner ikke yrkesskadeforsikring for sine ansatte.

· Legger ikke til rette for å ha en bedriftshelsetjeneste.

·Verneombud som ikke får nødvendig opplæring.

·Et godt fungerende verneapparat er en uting.

·Godkjent innarbeidingsordning

Dette er noen av kravene som ligger til grunn i Arbeidsmiljøloven som i utgangspunktet alle virksomheter skal følge.

Dette er enkle ting for en byggherre å kontrollere og følge opp enten vi snakker om hovedentreprenøren eller underentreprenøren.

Og hvor er Arbeidstilsynets kontroll av at disse reglene følges?

Så har vi en tariffavtale som partene i arbeidslivet har utformet gjennom vel 100 år som er en rettesnor på hvordan vi vil ha det i bransjen.

De nye aktørene tar i liten grad del i disse retningslinjer. Utenlandsk arbeidskraft har heller ingen kunnskap på hva de har krav på. Dette på grunn av at de ikke snakker eller leser norsk. Selvsagt utnyttes dette av arbeidsgiverne.

Her er noen eksempler på hva de gjør:

· De får minstelønn (170,- kr. pr. time), men må betale 1/3 av sin lønn tilbake til sin arbeidsgiver i kontanter. Hvis ikke blir det ingen retur til Norge.

· Det betales ikke for overtid (flat lønn), og ikke noe tillegg for skiftarbeid.

·Ingen opplæringsbedrift.

·Ingen dekning av arbeidsreise.

·Må selv dekke boutgifter.

Det siste punktet ønsker jeg å forklare noe mer om. For det har vært slik at når vi har reist landet rundt på forskjellige anlegg så har bedriften rigget til brakker og kantine, slik at vi både har fått i oss god mat og har en plass å sove.

Slike ordninger er mange av de nye aktørene ikke interessert i for sine anleggsarbeidere. De går ut i markedet i nærområdet og leier hus og leiligheter for å losjere dem der. De kaller dem dermed for bosatt og overfører alle utgifter til de ansatte for kost- og losji og hjemreiser.

Disse aktørene benytter da husleien som regulering av lønn. På denne måten sitter utenlandsk arbeidskraft igjen med netto timelønn 50,- til 60,- kr timen.

Og i neste omgang oppleves det at disse arbeidsgivere sender søknad til Arbeidstilsynet om å få lov til å gå en innarbeidingsordning (6 uker jobb og 2 uker fri). Da heter det at de ansatte er bosatt i sitt hjemland og ønsker å ha muligheten til lengre perioder hjemme hos sine familier.

Hvis seriøse norske entreprenører skal konkurrere mot slike aktører som nevnt over har vi ingen muligheter til å overleve slik vi driver i dag. Da må norske entreprenører omstille seg til slik markedet vil ha det, for det er pengene som rår. Her må offentlige myndigheter og byggherrer komme på banen med å sette krav, ikke bare fine ord som ikke blir etterlevd.

Jeg håper for næringen at det offentlige som bestillere og ansvarlige for oppfølging av lover og forskrifter legger forholden til rette for like konkurransevilkår slik at vi fortsatt kan være med på å videreutvikle samfunnet og den norske modellen fremover. Ellers vil den norske anleggsarbeider som har vært en god bidragsyter til bosettingen i distrikts Norge og til samfunnets velferdsutvikling - være historie.