Uforutsigbarhet lammer industrien

"Under tvil er vi kommet til at en kommune antakelig ikke har plikt til å fastsette planprogram for en privat planlegging av en detaljregulering i tilfeller der kommunen ikke ønsker det påtenkte tiltaket". Så vaklende er Justisdepartementets vurdering av lovligheten ved Kautokeinos vedtak, som er unikt i norsk historie. Helst burde dette vært prøvd rettslig, men det medfører store kostnader for selskapet.

At de to berørte statsrådene Sanner og Mæland ikke vil rokke ved avgjørelsen, viser at deres tillit til lokale myndigheter er vel stor. Regjeringen de er med i snakker mye om viktigheten av å være et kunnskapssamfunn, og har dessuten utropt mineralnæringen til et viktig satsingsområde i årene som kommer. Når kommuner kan velge å avvise planprosesser og si nei til kunnskap før beslutningsgrunnlaget foreligger, viser de at veien fra ord til handling er lang.

Som planmyndighet har kommunene stor makt og stort ansvar. Arctic Golds erfaringer i Kautokeino tilsier at dette er et ansvar de ikke makter å bære alene. Kautokeino er en kommune med svak næringsutvikling. Som mange andre innlandskommuner i Finnmark har de tatt svært lite del i den økonomiske veksten som er blitt fylkets kystkommuner til del. Av den grunn er det ekstra overraskende at kommunen ikke engang vil fatte en reell avgjørelse på et reelt og kompetent grunnlag.

Men hva så? Som alle andre må bedrifter i bergindustrien leve med av og til å få nei når de søker om å opprette eller utvide prosjekter. Det er naturligvis i orden hvis omstendighetene peker i den retning. Men Sanners og Mælands velsignelse av Kautokeinos prosess tilsier at alle tiltakshavere innenfor alle bransjer må ta høyde for å bli stoppet midt i prosessen, før de har redegjort for konsekvenser og tiltak. Det er et svært bekymringsverdig signal som må tas på alvor av en samlet norsk industri. Det betyr at man overhodet ikke vet hva slags behandling man kan forvente i sin søken etter å videreutvikle og opprette lokalt næringsliv. Dette står i grell kontrast til den nylig framlagte mineralstrategiens mål om økt forutsigbarhet, og partiet Høyres lovnader om å styrke industri og næringspolitikk.

Kunnskap er fremtidens olje, mineralnæringen skal vokse og markere seg som fremtidens kunnskapsindustri. Bærekraftig ressursutnyttelse er Norges komparative fortrinn og grunnlag for vår velstand. Petroleumsnæringen har på få tiår utviklet seg til å bli verdensledende på kompetansedrevet innovasjon innenfor naturressurssektoren. Nå er det på tide at også innbyggerne i vår nordligste landsdel får ta del i det samme gildet. Å ikke utnytte de enorme ressursene som finnes på land vil være en effektiv måte å fortsette ordgyteriet nordområdesatsingen har vært preget av så langt. Dette er regjeringens gylne mulighet til å vise at de mener alvor med både nordområdepolitikken, satsing på mineralnæring og kunnskapsbaserte velferdsutvikling. Vi i Norsk Bergindustri har vært forsiktige optimister etter valget i fjor høst, og KMDs ja til Nussirs prosjekt i Kvalsund er et positivt signal.

Forutsigbarheten i bergindustrien er imidlertid fortsatt svært lav, særlig om den involverer samiske områder. Sametinget anerkjenner fortsatt ikke mineralloven som kom i 2010. Sametinget mener urfolks rettigheter ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad, og nekter høylytt å forholde seg til lovverket slik det foreligger. Det er en uenighet sentrale myndigheter og Sametinget er nødt til å avklare umiddelbart. Slik situasjonen er nå, svekkes den allerede skjøre forutsigbarheten vår næring lider under ytterligere. Arealkonflikten mellom reinnæringen og mineralindustrien i Kautokeino viser hvor galt det kan gå når rammene for prosessene ikke er avklart. Når regjeringen slutter seg til kommunens avvisning av Arctic Golds konsekvensutredning, blir uforutsigbarheten i industrien lammende.

Jeg ønsker følgende av regjeringen i dens videre satsing på mineralnæringen: 1) Revurder lovligheten av Kautokeinos vedtak i lys av ringvirkningene den åpner for, gjennom at lovgiver tydeliggjør sin intensjon. 2) Løft forvaltning av statens mineraler ut av Plan og Bygningsloven, slik at det er mulig for å sikre en kunnskapsbasert, forutsigbar saksgang gjennom statlige kompetansemiljøer. 3) Etabler en nasjonal plan for forvaltning av mineralressurser. Dette er ressurser som er for viktige til at små kommuner uten nødvendig kompetanse kan forvalte dem på nasjonens vegne. 4) Likestill og lær av den vellykkete forvaltning Norske stat har gjennomført til beste for norske samfunn, av olje og gass.